7. mai 1945 undertegnet Wehrmacht den betingelsesløse kapitulasjonen. Nyheten nådde Oslo på ettermiddagen 8. mai. For Gunnar Sønsteby og Oslogjengen kom ordren umiddelbart: oppmøte på Møllergata 19 — det beryktede fengselet der mang en norsk motstandsmann hadde sittet — der en ny norsk politiledelse nettopp var innsatt. Oslogjengen satte opp vakthold til lokale Milorg-avdelinger overtok ut på morgenkvisten.
Dagen etter ble NS-statsråd Eivind Blehrs residens i Thomas Heftyes gate omgjort til Oslogjengens midlertidige hovedkvarter. Gruppen som i årevis hadde jobbet fra stue til stue i dekkleiligheter hadde nå en adresse de ikke trengte å holde hemmelig.
13. mai 1945 kom kronprins Olav til Oslo som forsvarsjef — den første fra kongefamilien å returnere til Norge. Sønsteby ledet livvaktstyrken. Max Manus satt ved siden av kronprinsen i den åpne bilen som kjørte gjennom Oslos jublende folkemasse.
Sønsteby hadde gitt Manus en klar instruks: «Kommer det en håndgranat inn i bilen, legger du deg på den.» Det var ikke en spøk. Sikkerhetsbildet var uavklart i de første dagene — det fantes fremdeles væpnede tyske styrker i Oslo, og fanatikere fra SS og Statspolitiet var ennå ikke avvæpnet. Men ingen granat kom. Folket jublet, og Max Manus — mannen som hadde hoppet ut av Vidars gate-vinduet, overlevd to bøker verdt av nesten-katastrofer og senket Donau i januar — satt i bilen og viftet tilbake.
— Gunnar Sønsteby til Max Manus, 13. mai 1945
7. juni 1945 kom kong Haakon VII hjem til Norge — nøyaktig fem år etter at han forlot Oslo 7. juni 1940 i flukten fra de invaderende tyske styrkene. Det var en dato som ikke var valgt tilfeldig. Mottakelsen på Honnørbryggen var en av de mest folkerike folkeansamlingene i Norges moderne historie. Oslogjengen var kongens livvakter.
Sønsteby, som hadde vokst opp som et barn av kongefamiliens hjemsted på Rjukan og siden blitt nær venn av kongen og kronprinsen, sto der i uniform. Arthur Pevik — som hadde kjempet i Narvik i 1940 — var blant livvaktene. Mennene som hadde levd i skjul nå sto frem.
Oslogjengens livvakttjeneste for kongefamilien varte til utgangen av september 1945. Det var den avsluttende fasen av en gruppe som fra mai 1944 til august 1945 hadde utført nærmere 50 spesialoperasjoner — 30 sabotasjeaksjoner og 15–16 likvidasjoner.
Etter at livvakttjenesten opphørte, spredte gruppen seg. Sønsteby fortsatte i etterretningsarbeid. Max Manus startet kontormaskinfirma med Kolbein Lauring — de to som hadde meldt seg som frivillige til Vinterkrigen i Finland i 1939. Birger Rasmussen ble idrettsmann på heltid. Andreas Aubert drev Røa Sport med sin bror. Arthur Pevik dro tilbake til USA.
Av de tolv kjernemedlemmene hadde tre falt: Gregers Gram, Tor Stenersen og Johan Edvard Tallaksen. De ni gjenlevende levde sine liv — med krigskorset, med minnesarbeidet og med hverandre — frem til den siste av dem, Gunnar Sønsteby, døde 10. mai 2012, 94 år gammel.
- Store norske leksikon: Oslogjengen og Gunnar Sønsteby
- Oslo byleksikon: Oslogjengen — frigjøringsdagene
- Lokalhistoriewiki.no: Oslogjengen
- Wikipedia (en): Oslogjengen — after the war
- Norges Hjemmefrontmuseum: Kronprins Olavs hjemkomst 13. mai 1945