MS Monte Rosa ble sjøsatt i Hamburg i 1931 som et luksuriøst passasjerskip i Sør-Amerika-fart. Gjennom 1930-tallet seilte det som et av Nazitysklands prestisjeprosjekter — «Kraft durch Freude»-organisasjonens showskip, som tilbød billige Norgesferie-cruise til tyske arbeidere. Da krigen kom ble luksus erstattet av uniform.
Fra 1942 fraktet Monte Rosa tyske tropper og fanger mellom Norge og Danmark. I november 1942 var det om bord 46 norske jøder, på vei mot en skjebne de fleste ikke overlevde. I oktober 1943 ble skipet sendt nordover til Altafjorden som støtteskip for slagskipet Tirpitz. Da det kom tilbake til Oslo-ruten i april 1944, var det ett av Oslogjengens høyest prioriterte mål.
Problemet med Monte Rosa var størrelsen. Med nesten 14 000 tonn lå skipet dypt i vannet — og høyt over det. En kano ved siden av skroget ville bli sett øyeblikkelig. Manus og Gram trengte et annet tilnærmsingssted. De fant det: under et gammelt kaianlegg i Oslo havn var det mulig å skjule seg i mørket — og vente til skipet kom nært nok.
I juni 1944 tok de seg inn til gjemmestedet. Og der ventet de. I to fulle døgn lå de i mørket under kaiplanken, i det kalde, stillestående havnevannet. Råttent tre over hodene. Kloakk og olje i vannet rundt dem. Lyder fra tyske vakter på kaiplanken over. Minst én natt. Trolig to. Kildene er ikke entydige på om det var dagslys imellom, men de er enige om varigheten: to døgn.
Endelig kom Monte Rosa nær nok. Den hadde om bord rundt 3 000 tyske soldater på vei mot Aarhus. Under dekkenes mørke festet Manus og Gram en kjede av limpetminer mot skroget — tidsinnstilt til å detonere ute i Oslofjorden, når skipet var godt underveis.
Monte Rosa forlot Oslo og la ut på Oslofjorden. Langt unna, ved Øresund mellom Danmark og Sverige, gikk minene av. Ikke i norsk farvann som planlagt — skipet var allerede nesten fremme. Eksplosjonen var kraftig nok til å påføre betydelige skader, men Monte Rosa klarte å holde seg flytende. Under egen damp limte det seg inn til nærmeste havn.
For Manus og Gram var det et bittert utfall. De hadde ofret to døgn i havnevannet. De hadde risikert oppdagelse med minutters mellomrom. De hadde festet minene korrekt. Men et av krigens uforutsigbare fenomener — tid, strøm, tykkelse på skipsskroget — hadde gjort at skipet overlevde.
Ikke desto mindre: ifølge noen kilder ble Monte Rosa satt ut av trafikk resten av krigen. Skadene var reelle, selv om skipet ikke sank.
— Store norske leksikon om Max Manus
Etter frigjøringen i 1945 ble MS Monte Rosa tatt som krigsbytte av Storbritannia. Det ble reparert i South Shields, bygget om til troppetransport og gitt et nytt navn: Empire Windrush.
22. juni 1948 ankom Empire Windrush Tilbury-dokken i London. Om bord var 492 passasjerer fra Jamaica og Trinidad — de første i den store bølgen av karibiske immigranter til Storbritannia etter krigen. Reisen ble en av de mest historisk betydningsfulle i britisk etterkrigshistorie. «The Windrush Generation» er i dag et etablert begrep i britisk kultur og identitetsdebatt.
Skipet som to norske sabotører forsøkte å senke fra en kano i Oslo havn sommeren 1944 ble altså symbolet på en hel generasjons frihet og nytt liv.
28. mars 1954 eksploderte det i maskinrommet utenfor Algerie, midt i Middelhavet. Fire maskinister omkom. Vraket ble forsøkt slept til Gibraltar, men sank underveis. MS Monte Rosa hviler i Middelhavet — etter et skipsliv ingen romanforfatter ville hatt mot til å finne opp.
Monte Rosa-forsøket kom i en av de tyngste periodene for Oslogjengen. Operasjon Bundle høsten 1943 hadde bare delvis lyktes. Vaktholdet i havneområdene var trappet kraftig opp etter Mardonius-suksessen i 1943. Manus og Gram visste at konvensjonell tilnærming ikke lenger fungerte — derav den ekstreme løsningen med å gjemme seg under kaiplanken i dagevis.
Bare fem måneder etter Monte Rosa kom 13. november 1944 og Plasscaféen. Gregers Gram ble dødelig såret i skuddvekslingen og døde kort tid etter. Han rakk aldri å se om skadene på Monte Rosa holdt skipet ute av krigen. Max Manus fortsatte — og senket Donau i januar 1945.
- Store norske leksikon: Max Manus og Gregers Gram
- Wikipedia (no): MS «Monte Rosa» — skipets fulle historikk
- Lokalhistoriewiki.no: Max Manus (1914–1996)
- Norgeshistorie.no: Frisch gate — dekkleiligheten og Monte Rosa-planleggingen
- Max Manus: Det vil helst gå godt (1945) og Det blir alvor (1946)