Sommeren 1942 mottok Gunnar Sønsteby en beskjed fra en kurér. Finansminister Paul Hartmann i Londons eksilregjering ville at Sønsteby skulle skaffe trykkplatene for norske pengesedler fra Norges Banks seddeltrykkeri i Oslo.
Tanken var todelt. De kopierte platene skulle gi eksilregjeringen mulighet til å trykke egne norske sedler i England — til bruk i frigjøringen av Norge, og til å finansiere hjemmefrontens operasjoner. Det var dessuten en eventuell plan om å trykke så mange falske sedler at de ville destabilisere det nazistkontrollerte norske pengesystemet om de kom i sirkulasjon.
Sønsteby forteller selv at han tvert sa ja. «Det hørtes kjempemorsomt ut», sa han i et intervju 65 år etter. «Og pengene skulle i første omgang til Nord-Norge, hvor de skulle brukes til utstyr, aksjoner og andre artige ting.»
Seddeltrykkeriet i Norges Bank ville ikke gi fra seg trykkplatene uten bekreftelse fra legitime norske myndigheter. Bekreftelsen kom i et brev fra Toralv Øksnevad — «stemmen fra London» — den norske radiostemmen som millioner av nordmenn kjente fra BBC-sendingene. Med dokumentasjonen i orden fikk Sønsteby «låne» trykkplatene for 5-, 10-, 50- og 100-kronesedlene. Han smuglet dem umiddelbart til Stockholm via de etablerte kurerkanalene.
I Stockholm ble platene kopiert. Deretter ble de fraktet tilbake til Oslo og lagt på plass i seddeltrykkeriet. Ingen merket at de hadde vært borte. Et sett med kopier ble sendt videre til London. Hele operasjonen gikk uten dramatikk — i hvert fall sett utenfra.
— Gunnar Sønsteby til NA24, 2007
I London ble trykkplatene tatt i bruk av seddeltrykkeriet Waterlow & Sons Ltd. To typer sedler ble trykket: omvekslingssedler (1942) og det som ble kalt «krigssedlene» (1944). Omvekslingssedlene kom aldri i sirkulasjon i det hele tatt. Av krigsedlene ble et begrenset parti levert til Hjemmefrontens ledelse. Etter frigjøringen av Finnmark i 1944 ble et par millioner kroner vekslet inn via Vardø avdeling.
Fargetonen på de trykte sedlene var ikke helt identisk med de originale. Myndighetene nølte med å sette dem fullt i omløp — risikoen for at tyskerne kunne oppdage dem og spore opp utgiverne var for stor. De store planene om å destabilisere det okkuperte Norges økonomi ble aldri iverksatt i full skala.
For å rydde opp i krigsøkonomien gjennomførte Norge etter frigjøringen en pengesanering. Alle sedler og bankinnskudd ble registrert. Alle eksisterende sedler ble gjort ugyldige og måtte veksles inn i nye. En del av beholdningene ble bundet på riksinnskuddskonti. Saneringen bidro til at pengemengden falt med 8 prosent gjennom 1945.
I 2007 — 65 år etter — lot Sønsteby auksjonere bort en av de falske 100-kronesedlene til fordel for Hjemmefrontmuseet på Akershus. Han banket klubben selv. Seddelen gikk for over 15 000 kroner.
- Norges Bank: «Kontakten mellom London og Oslo» — offisiell historikk
- Norges Bank: «Utfordringer under krigen» — seddelplatene
- NA24: «Krigsheltens kupp mot Norges Bank» (2007) — Sønstebys egne ord
- Dagsavisen: «Utbytte fra historisk bankran under hammeren» (2007)
- Gunnar Sønsteby: Rapport fra Nr. 24 (1960)