SMUGLERKOFFERTEN

Max Manus og Gunnar Sønsteby bodde under 2. verdenskrigs utbrudd i hver sin bygård i Oslo og delte samme bakgård. Manus bodde i Vidars gate og Sønsteby i Thereses gate.Kart Vi, da ni-årige Endre og foreldrene hans, står og prøver å finne ut hvor Max Manus hadde sitt berømte hopp ut av , men klarer ikke helt å finne det ut pga store oppussingsprosjekter på bygården i Viders gate. Store beskyttelsesseil dekker fasadene, og i tillegg er ikke byggene særlig godt merket og vi klarer ikke å finne ut eksakt hvilket vindu som er det riktige. Idet vi er i ferd med å gi opp og sette kursen hjemover, legger vi merke til en liten eldre dame som runder hjørnet og går inn i bakgården. ”Så stygt dette er, dere!” sier hun henvendt til oss på en klingende bergensdialekt. Damen stopper opp og bemerker hvor stygt det er på byggeplassen og at ”det blir nok vanskelig å fjerne dette våte søppelet (byggerester) nå som det har regnet og blitt vått”.

Det viser seg at damen bor i Thereses gate 16, og vi forteller vårt ærend. ”Vi er litt interesserte i historien om Max Manus vi. Og lurer på hvor han egentlig bodde og fra hvilket vindu han hoppet ut av?” Da smiler den eldre damen og forteller oss at «Joda, jeg har bodd her siden 1940!» Til vår overraskelse forteller hun at hun har både sett og opplevd HELE forløpet med Max Manus’ hopp gjennom vinduet! Snakk om å bli overrasket!

Han må da være død

”Vi trodde han var ferdig der han lå på asfalten” forteller damen. ”Folk stimlet sammen utenfor gjerdene (det var gjerder mellom denne bakgården og den neste i -40-årene. Red. anm.) og kikket på personen (Max Manus) som lå livløs på asfalten. Selv bodde jeg rett ovenfor i samme bakgård. Min datter, som var født i -35 husker alt som skjedde. Det kom strømmende uniformerte tyske soldater og norsk politi. Det var forresten en som kom seg unna og en som ble fanget, samt Max Manus da. Min datter har senere fortalt Kjakan hvor han kom seg unna. Det var vissnok i hjørnet der”, sier hun og peker mot hjørnet av Vidars gate 2-4. Det skal ha vært en kjellerinngang eller liknende, men damen var ”visserlig ikke sikkert på hvor den lå.”

Sannhetsvitnet Margrethe

Tilfeldigheten har gjort at vi, som var på vei til bilen igjen etter å ha lurt og kikket på hvor i all verden denne leiligheten kan ha ligget, treffer på og kommer i snakk med denne 95 år gamle damen som altså siden 1940 har bodd i denne gården, og fikk med seg historien på kloss hold bokstavelig talt. Hun forteller også at på andre siden av Thereses gate ligger en park som tidligere ble kalt ”Doktorparken” av barna der. Fordi den grønne flekken lå rett ved siden av den lokale doktorens hjem. Siden har Oslo kommune valgt å kalle parken for ”Margrethe Muntes park”. Etter Margrethe Munthe som var lærer ved Bolteløkka skole i mange år. ”Ja, eg selv heter jo også Margrethe”, sier den gamle damen, ”og mine venninner kaller den bare for Margretes park!”, smiler hun. Ikke lite stolt etter ansiktsuttrykket hennes å bedømme. Hun hadde akkurat vært på biltur med sin venninne på Frognerseteren og Vår Frelsers Gravlund når vi treffer på henne. Hun tilbringer litt tid på eldresenteret ”her oppe”, og virket ganske aktiv til sin høye alder. ”Det var altså tre stykker”, forteller hun om dramaet i Vidars gate. ”Men eg vet ikke hvem de to andre er. Bare at en slapp unna og at en ble tatt.”, sier hun når vi spør om det kan ha vært for eksempel Max Manus’ venn Kolbein Lauring det dreide seg om. ”Ambulansen ble jo tilkalt, folk stimlet til og Gestapo og politiet kom stormende inn i bakgården hvor Max Manus lå urørlig.”, forteller hun.

”Folk var jo selvsagt nysgjerrige og gikk ikke av gårde når gestapistene ba de om det. Da skjøt den ene uniformerte soldaten, han var kledd i en slik lang grå militærfrakk, et varselskudd opp i luften. Da skjønte folk at de burde gå. Så kom ambulansen og hentet Max Manus”. Manus ble da fraktet til Ullevål sykehus hvor han lå i nesten en måned før han på et utrolig vis klarte å rømme.

”Det gikk vakter over alt inne i bakgården og rundt Vidars gate og Thereses gate i dagevis. Det fantes ikke loft her, så de tyske og norske politi- og militærvaktene gikk opp og ned i oppgangene.” Dette var sannsynligvis for å lete etter denne ene personen som kom seg unna. Damen, som heter Margrethe og er 95 år, var faktisk nabo med Gunnar Sønstebys foreldre. Og på den tiden bodde jo også Gunnar, eller Kjakan som hun omtaler ham, i en egen hybel i foreldrenes leiligheten. ”Kjakans mor», forteller Margrethe videre, ”ba meg en gang for lenge siden under krigen om å ta vare på en Amerika-koffert for henne. Den har jeg fortalt Kjakan om, men han har ennå ikke kommet for å hente den. Jeg har den fortsatt!”. Dette fortalte hun vissnok Sønsteby under innspillingen av en av dokumentarfilmene om Sønsteby eller Manus.

En måneds tid senere har vi snakket med Gunnar Sønsteby. Han var selvsagt veldig interessert i å få tak i kofferten. På sitt vanlige lune vis forteller han oss hva kofferten ble brukt til. «Kofferten min mor eide ble brukt til å smugle radioer.», forteller Sønsteby. «Hun reiste jo endel mellom Rjukan, Notodden og Oslo. Og når hun reiste frem og tilbake hendte det at hun smuglet illegale radioer. Du vet, Sølvsuper.». Gunnar Sønsteby må smile. Han husker hvordan moren fortalte at på en av hennes reiser, med kofferten full av illegale radioer, fikk hun hjelp av hyggelige og svært så behjelpsomme unge tyske soldater til å bære kofferten. «Dere vet jo, de tyske soldatene var rene gentlemen mot norske kvinner. Det var viktig å gi inntrykk av at soldatene var her for å hjelpe det norske folk. Iallefall skulle jo ikke en dame bære tungt selv. Så da ble det slik at tyske soldater bar kofferten for min mor. Og lite ante de at bokstavlig talt rett under nesen deres lå det saker som denne kvinnen ville ende opp på Grini for å ha i sin besittelse.» Vi kan vel ane at fru Sønsteby var en smule nervøs når soldatene insisterte på å hjelpe henne denne dagen på jernbanestasjonen.

Kofferten på museum

Så vi avtaler å møte Margrethe igjen. Denne gangen for å hente kofferten hun har tatt vare på i så mange år, tilbake til Sønsteby og videre til Norges Hjemmefrontmuseum. Kofferten blir hentet, og på vei til museet kjører vi innom Gunnar Sønsteby som er på boksignering i Grensen. For de som kan sine Oslogjengen-historie, er det ikke langt unna der hvor Gunnar Sønsteby og Birger Rasmussen klatret over takene på vei til en av sine aksjoner. Sønsteby, som sitter og signerer bøkene sine på bokhandelen i Grensen, blir selvsagt i fyr og flamme og ber oss bare å ta kontakt med Norges Hjemmefrontmuseum og be de ta vare på kofferten. Så der ender egentlig historien så langt. Kofferten er bragt til museet av oss. Så får vi se om det ikke en vakker dag kommer en skikkelig utstilling om Oslogjengen, deres innsats for demokratiet i Norge og en nærmere presentasjon om hvem disse karene var. Eller om den bare skal bli stående på Arnfinn Molands kontor.