På livet løs i Slemdalsveien 1

På en boksignering i Sandvika Storsenter fikk web-redaksjonen gleden av å «intervjue» Gunnar Sønsteby. Den da 91 år gamle krigshelten var med og promoterte sine to bøker for barn. Sønsteby pleier å holde en mini-utgave av seminaret sitt, men siden bokhendelen på Sandvika Storsenter ikke rommer så mange mennesker, så han ingen grunn til å holde det denne gangen. I stedet åpnet han til fritt ord. En dialog med publikum som hadde møtt opp for å se og ikke minst høre nr. 24. Og det åpnet jo for spennende historier! Men, publikummet var kanskje litt preget av å sitte ansikt til ansikt med mannen som er den høyest dekorerte krigshelten vi har i Norge. Så da så redaksjonen sitt snitt til å holde praten i gang med Sønsteby. Og kanskje er det en episode som setter litt lys på akkurat hvor kaldblodig Sønsteby var under krigen. Les historien om da han ble overrasket i sin dekkleilighet i Slemdalsveien:

Avslørt

Etter at Oslogjengen med ham selv i spissen hadde utført en dramatisk og viktig aksjon i januardagene i 1943, fikk SS-Oberführer Siegfried Wolfgang Fehmer, Gestapos sjef, ved hjelp av tortur lirket ut opplysninger om hele sju av Sønstebys dekkleiligheter rundt om i Oslo.

Sønsteby forteller: – Jeg har alltid vært nøye med blendingen i vinduene mine, men da jeg ankom Slemdalsveien 1 denne kvelden synes jeg det var litt dårlig blendet. Det var et snev av lys som stakk ut under blendingsgardinenen. Dette ville jeg selvsagt aldri ha latt skje, og det gjorde meg mistenksom. Jeg bestemte meg for i stedet for å låse opp døren på vanlig vis, å ringe på døren. Da var det jeg som ville ha overraskelsesmomentet og ikke de som eventuelt var der inne., forteller Sønsteby. – Tyskerne forventet nok at jeg skulle komme til å bruke nøkkel. Og akkurat det ville gi meg litt tid, bare noen sekunder ekstra som sannsynligvis ville være avgjørende. – Jeg ringte på, fortsetter Sønsteby, – og ganske riktig, en nervøs og fumlende norsk statspolitibetjent åpnet døren og pekte på meg med en pistol. – Kom inn!, skrek han. Han var som sagt nervøs og begikk tabben ved å gå alt for nære meg. Da hadde jeg overtaket, for dette var jeg trent til. – Nei, så faen!, ropte jeg og slo pistolen til side slik at pistolen hans forsvant ut i mørket, hoppet ned trappen og forsvant i de mørke Oslo-gatene. Det ble skutt etter meg, men ingen traff. Tyskerne var som kjent ikke mye til å se i mørket, og jeg som hadde nattesynet inntakt så straks hvor jeg burde bevege meg.

Uten nerver

Gunnar Sønsteby sier selv at han ikke eide nerver under krigen, kun ved en anledning kjente han på hvordan det var å føle et visst drag av nervøsitet. – Det var helt greit å få opplevd det å stå foran en pistolmunning. Jeg reagerte som jeg ventet med på dette. Og visste at nå ville jeg også takle dette. det var ikke noe som gikk innpå meg. Ingen tanker om hva som ville skjedd dersom … Jeg mestret det. Og nei, det har faktisk ikke plaget meg siden heller. Man kan ikke gå rundt og tenke på hva som kunne skjedd. For det som skjedde det skjedde. Men noe som plaget meg der jeg gikk i gatene i Oslo etter flukten var at jeg ikke lenger hadde en liten notisbok med navn på kontaktene mine. Den må ha sklidd ut av lommen min i basketaket med politimannen. Det ville være svært uheldig for mine kontaktpersoner rundt om dersom Gestapo fikk tak i disse. Så jeg bestemte meg ganske greit for å dra tilbake til Slemdalsveien 1 for å finne den. Tanken min var at tyskerne nok fremdeles satt inne i leiligheten min. De kunne jo ikke vite hva som kunne vente på de utenfor, og jeg satset på at de ikke våget seg ut av døren. Og ganske riktig. Notisboken min fant jeg i snøen like utenfor huset.