Informasjon samlet av Ina Andrea Tholin og Gisle Olstad. Fakta fra arkiver i London, arkiver i Oslo. Hendelser og episoder fra bøker som Oslogjengen, Tikken Manus, Max Manus sine bøker, Gunnar Sønstebys bøker, boken om Gregers Gram, Staal Eggens bøker m fl. Tidsvitner: Tikken Manus, Gunnar Sønsteby, Randi Fjermeros, Bjørn Dal (?). Hjemmefrontmuseet på Akershus Festning.

Johan Edvard Tallaksen
Født i Kristiansand lørdag 17. august 1917.
Døpt i Kristiansand 6. september 1917.
Konfirmert: (Dette har jeg ikke funnet …) Kan heller ikke finne det, mulig at han ble konfirmert i en egen menighet? Faren var meget religiøs.
Død 29. oktober 1944 på Akershus festning i Oslo.
Begravet kl 12 14. juni 1945 i Kristiansand.

Tallaksens kroppslige mål (når han ankom UK):
Height 74,5
Weight 171
Chest (Normal) 36, Expanded 39
Length of back, from Nape to waist 21
Width of back from centre to :- (i)
Shoulder (ii)
Elbow 21 (iii)
Wrist 33
Length of leg (i)
Outside (waist to ground) 41,5 (ii)
Innside 31,5
Side round head 23
Length of foot

Beskrivelse av Tallaksen:
Black bushy hair. Grey eyes. High forehead. Long prominent nose. Serious expression.

Foreldrene
Rasmus Tallaksen: Født 1878 i Mandal.
Ludmila Elenora Stumpf: Født 1. februar 1884 i Kristiansand. Død 24. mars 1921, begravet 30. mars 1921. Hun døde i en automobilulykke.
Rasmus og Ludmila giftet seg 15. september 1907 i Kristiansand. Forloverne var Edv. Gerrard og Axel Smith.
Rasmus’ far het også Johan Edvard Tallaksen og var styrmann.
Ludmilas foreldre var den tsjekkisk/østerrikske slakteren Ladislav Stumpf (1856-1944) og Amalie Gjertsen (Kristiansand 6. oktober 1851-1927). Om Amalia Gudrun vet man at hun er ”uægte”-født etter hva vi kan lese om ”döbte” i Kristiansand i 1851. Hennes far het Olaus Gjertsen og var matros. Henns mor het Anne Gurine Thorbjørnsdatter.

Johan Edvards søskenflokk
Lørdag 17. august 1918 fødte fru Ludmilla Tallaksen sitt og ektemannens fjerde barn. Johan Edvards to søsken, Leopold (19. juni 1908) og Karen Marie, ofte kalt Kaia, (25. september 1910), var svært nysgjerrige på sin nye bror. Og det skulle ikke gå lenge før familiens yngste fikk kallenavnet ”Lillegutt”. Johan Edvards foreldre fikk også en sønn til før Johan Edvard, men broren Reidar levde ikke mer enn ett år.

Tallaksen i Kristiansand
Tallaksen er et kjent navn for de aller fleste i Kristiansand. Rasmus Tallaksens manufakturforretning i Markensgate 22 var viden kjent, og forretningene gikk svært så bra for Rasmus. Rasmus giftet seg i 1907 med den østerikske Ludmilla Stumpf, datter av Lladislav Stumpf (f. 1854) og Amalie Gjertsen (6. oktober 1851-1927). ). Ludmillas far var kommet fra Bentask Böhnen (Østerrike), og møtte Amalie Gjertsen (Amalie Gjertsen var født i Kristiansand) i slutten av 1800-tallet. De fikk barna Lepold (1880), Hans B. (1882), Ludmila Eleonora (1884), Louise (1886), Martha (1888), Ragna (1890) og Rolf (1894).

24. mars 1921: Mors tidlige død
I påsken 1921, nærmere bestemt 24. mars 1921, var Ludmila utsatt for en av Norges første bilulykker. Rett utenfor Høvåg gikk det galt med bilen, og Lumilla omkom i en tragisk ulykke. I Ludmillas dødsannonse står Johan Edvard oppført som ”Lillegutt”. Edvard Griegs ”Vaaren” ble spilt både i hennes og Johan Edvards begravelse

Barndommen
Johan Edvards barndom kan ikke annet enn å betegnes som meget god. Han vokste opp i en familie som slapp å kjempe for tilværelsen. Til tross for at Europa var preget av ettervirkningene av første verdenskrig, hadde faren bygget opp en vellykket virksomhet og kunne la sin familie leve under gode villkår. Eldstesønnen Leopold var allerede godt i gang med å lære seg om farens forretning, og livet lekte for familien Tallaksen.

1935: Faren gifter seg på nytt
I 1935 giftet faren seg for andre gang, med en kvinne som var 26 år yngre enn ham. Johan Edvard fikk nå i en alder av 17 en stemor som kun var fjorten år eldre enn ham selv, og som attpåtil hadde sterke nazisympatier.

Skolegang
Ti-årig grunnskole, Kristiansand Katedralskole (må finne ut hvilke år, skal ta kontakt med skolen. Kanskje vi kan få tak i et klassebilde?) og Treider handelsskole (i Oslo) ett halvt år.

Ungdomsårene
Johan Edvard var glad i å seile, og i 1936 ble det i Grimstad bygget en seilbåt ”Garmin II” som stod oppført under Johan Edvard Tallaksen, Kristiansand. Seiling var ikke den eneste aktiviteten Johan Edvard var glad i, han drev også med tennis og terreng/orienteringsløp. Han var en ivrig jeger og friluftsmann, hadde en stor vennegjeng, og tilbrakte nok en god del tid på familiens hytte i Setesdal.

1936: HMK Garde
Han avtjente verneplikten i 1936, som korporal i Kongens Garde, i seks måneder. 1. september 1936 til 1. mars 1937.

Reise til Berlin
I 1935/36 (litt usikkerhet rundt årstallet, men dette var det vi kom frem til) var Randi Fjermeros under utdanning i Berlin. Her skulle hun studere for å bli utstillings-dekoratør, for så å jobbe hos Rasmus Tallaksen i Kristiansand når hun returnerte sommeren 1936.

Samtidig som dette så befant Edvard Tallaksen seg i Dresden, hvor han arbeidet på en fabrikk som fremstilte silke. Randi Fjermeros ble informert om dette av Edvards eldre bror, Leo, som også gav henne adressen til Edvard. De brevvekslet litt og ble enige om å dra sammen tilbake til Norge.

Edvard, etter endt praksis i Dresden, dro så opp til Berlin og der «ranglet de rundt» i et par dager, forteller Randi Fjermeros, «Alkoholen var jo så billig». Edvard bodde hos noen venner av Randi, og han var godt likt og kom bra overens med hennes vennekrets. Det ble også tid til spaserturer i Berlin, blant annet i Tiergarten. Deretter dro de med tog til Fredrikshavn i Danmark, hvor de tok båt til Kristiansand. Randi forteller at hun og Edvard la godt merke til en flott Mercedes som også var ombord på båten, en slik bil var ikke vanlig. Den skulle vise seg å tilhøre Leo Tallaksen. Randi Fjermeros fortalte også litt om Tallaksen-familien, de var godt likt i Kristiansand, de var sjenerøse og vennlige. Før møtet i Berlin så hadde hun bare tenkt på Edvard som «Lillegutt», som han ble kalt.

Den tragiske ulykken som rammet familien i 1921 da Edvards mor mistet livet preget dem lenge, men heldigvis hadde de ei hushjelp som het Guri, som etterhvert ble en slags morsfigur for lille Edvard. Guri forguded Edvard og ga ham all oppmerksomhet og kjærlighet. Men Randi forteller også at Edvard alltid hadde et litt sorgfullt uttrykk over seg, et slags morssavn.

Jeg viste Randi Fjermeros et bilde av Edvard, og hun forteller at han var like vakker helt til slutten. Dette utseendet førte til mye oppmerksomhet fra jentene, men ifølge Randi var Edvard nesten litt sjenert, og det var heller jentene som løp etter ham og ikke omvendt. (Solveig Tallaksen fortalte i går at i en samtale med Dagny Lund, som arbeidet med motstandsarbeidet under krigen, så sloss jentene nesten om hvem som hadde vært sammen med Edvard sist.) Randi forteller også at Edvard var veldig sympatisk, med en god personlighet.

Randi Fjermeros møtte også Edvard igjen under krigen, denne gangen i Oslo. Vi fikk dessverre ikke nøstet frem om dette var et avtalt møte mellom dem, eller en tilfeldighet. Randi sitter nemlig igjen med et minne om at Edvard ble ført vekk rett foran henne, av to menn. Når dette var (annet enn at det var i 1944), vet vi ikke. Jeg har heller ikke funnet noe om en slik hendelse, han ble kun arrestert en gang, og det var på Plasskafeén. Uansett så har dette siste møtet preget Randi Fjermeros, dette var siste gangen hun så Edvard i live.

Kvinnene
En ung, høy og mørkhåret smilende mann kunne selvsagt ikke gå upåaktet om i Kristiansand. Johan Edvard var en svært så populær kar blant sørlandsbyens unge piker. Og man kan vel ikke si noe på det. Johan Edvard var en dyktig seiler, han hadde de riktige klærne, hadde selvtillit nok og var en engasjert ung mann. Skal høre om jeg kan få låne albumene igjen og skanne inn bildene av disse jentene! Det var vel fire-fem forskjellige erobringer bare i ett album…

9. april 1940: Forsøk på motstand
Den 9. april 1940 seilte krigsskipet Blücher inn Oslofjorden og møtte sin skjebne ved Oscarsborg festning utenfor Drøbak. Tyske fallskjermtropper tok enkelt over Fornebu flyplass, og invasjonsstyrker på kun noen hundre mann kunne marsjere taktfast nedover Karl Johans gater. Foran øynene på en pur ung student fra Rjukan, Gunnar Sønsteby, marsjerte troppene uhindret og seierssikre ned mot Norges Storting. Og kun timer i forveien var de siste gullreservene på et forunderlig vis blitt fraktet ut av Norges Bank. Så å si rett foran øynene på invasjonsstyrkene. Hva utfallet ville vært om tyskerne hadde fått tak i gullet kan man bare fantasere om.
Samme dag, 9. april 1940, melder den da 22 år gamle Tallaksen seg for tjeneste i det som skulle bli kjent som Setesdalskompaniet I.R.7.

19. april 1940: Kapitulasjon
Den 19. april kapitulerer de uten vilkår, og Johan Edvard vender tilbake til Kristiansand, for øvrig sammen med Viggo Axelssen, uten å ha fått avfyrt et eneste skudd mot nazistene. Dette liker han dårlig.

August 1940: Til Leipzig
I 1940 dro unge Tallaksen på forretningsreise til Leipzig. Johan Edvard skulle til Leipzig for å handle tøy for farens manufakturforretning. Han tok fly til Berlin og toget til Leipzig. Tallak var i Leipzig i seks dager.

25. september 1940:
Får utstedt identitetskort med nr 1370, i Kristiansand.

16. august 1941: Avreise til Storbritannia
Ønsket om å gjøre en innsats for fedrelandet brant i den unge gutten. I sitt hjem i Vestre Strandgate 12 startet Johan Edvard planleggingen, og sammen med kameratene Thorleif Nodeland (Kristiansand), Olav Berge (Kristiansand), Reidar Keim (Kristiansand), Birger Fjeldstad (Vennesla) og Trygve Åsland (Finsland) planla han en hasardiøs reise rett over Nordsjøen. Og det i en åpen 22 fots motorbåt! Båten tilhørte oberstløytnant Keim. Den 16. august 1941 satte guttene kursen mot England over Nordsjøen. Johan Edvards 23-års dag ble feiret underveis.

19. august 1941: I land i Storbritannia
Den 19. august 1941 kunne de endelig sette sin fot i Skottland, nærmere bestemt i byen Eyemouth som ligger like sør for Edinburgh. Johan Edvard bestemte seg likeså godt for å tilby politiet der en drink fra en flaske dram som han hadde fått byttet til seg av en tysker i farens forretning. Johan Edvard håpet opprinnelig på å bli med i Luftforsvaret, men ble sammen med Birger Fjeldstad sendt til London. De fire andre ble sendt til Little Norway i Canada. I en artikkel fra en avis fra 1945 (ikke Fædrelandsvennen, men en annen lokal) står det hvem av guttene som var ansvarlige for hva. Tror Edvard var ansvarlig for klær.

28. august 1941:
Uteksaminert L.B.WS. (Hva nå dette betyr?)

16. september 1941:
Innrullert i Bogstads ”squad”. Samtidig som Tor Stenersen.

18. september 1941:
Kurs i Stodham Park. Samtidig som Tor Stenersen.

25. september 1941:
P.T.C (Hva nå dette betyr?)
PTC as he is to be used as Agent.

30. september 1941:
N.R.A.

6. oktober 1941:
”S.3a. advised as he is at present at one of the Training Centres. It is impossible at present to state where and in what capacity he will be used, but it is hoped that he will eventually og abroad as an Agent.”

9. oktober 1941:
Kurs i Meoble. S.T.S.3. Samtidig som Tor Stenersen.

1. november 1941:
Ringway. Fire fallskjermshopp. P.T.O.

2. november 1941:
S.T.S.3. Samtidig som Tor Stenersen.

9. november 1941:
Ringway. Fallskjermhopping. Fire hopp. Samtidig som Tor Stenersen. Hele gruppen fikk altså et snitt på fire hopp, som var et høyt antall.

10. desember 1941:
Ringway. To slipp for Clairvoyant.

28. april 1942:
S.T.S.31. Scorer høyt på intelligenstester. Beskrives som noe over gjennomsnittet intelligent og mer verdensvant enn resten av hans kolleger. Han beskrives også som kvikk og med god selvtillit og med markerte praktiske egenskaper. På jobb er han dypt konsentrert og går aldri glipp av noe/ et poeng. Sterk personlighet og en mann som som vil være kapabel til å ta en forholdsvis ledende stilling.

11. mai 1942:
N.A. Commander’s Course

25. mai 1942:
SD signed.

4. – 7. oktober 1942:
A.F.V. Course

6. februar 1943:
Deltok i øvelsen ”Maryborough II”

1. mars 1943:
Fortsatte til S.T.S.17 for et kurs i industrisabotasje.

20. mars 1943:
Avsluttet kurset i industrisabotasje.

21. mars 1943:
Rapporterte til ”L”-kontoret ved avsluttet kurs ved 17, fortsatte så til S.T.S.26.

25. mars 1943:
Finishing report for korporal Tallaksen fra kurset i industrispionasje konkluderer med at Tallaksen er en årvåken og hardt arbeidende student. Han beskrives som å ha kvaliteter som leder og at han gjorde det bra gjennom hele kurset.

18. juli 1943:
Fortsatte til S.T.S.18 for et kurs i hjemmelagede ”dingser” (the Home Made Devices course).

27. juli 1943:
Returnerte til S.T.S.26

26. august 1943:
Deltok på kurs i telekommunikasjonssabotasje.

5. – 11. september 1943:
Deltok på øvelsen LINDERTIS.

3. oktober 1943:
Fortsatte til gruppe B fra S.T.S.26 for instruksjon i å dirke opp låser.

11. oktober:
Returnerte til S.T.S.26.

16. oktober 1943: Opptreningen i UK
Den 16. oktober 1941 starter Johan Edvard sin opplæring i Kompani Linge, eller NORIC som det het på daværende tidspunkt. Symbolet hans blir ”I.20” og han har tre alias: Knut O. Haugaa, Dagfinn Eide og Johan Gundersen. Han klarer seg fint gjennom alle øvelser og får glimrende skussmål, ofte for sin sterke personlighet og gode konsentrasjon. I beskrivelse av hans utseende står det: ”Sort, tykt hår. Grå øyne og høy panne. Lang, fremtreden nese og et alvorlig uttrykk.” Til og med i den beryktede fallskjermøvelsen klarer han seg godt; fire hopp, og øker dermed gjennomsittet for gruppen sin.

21. oktober:
Fortsatte til London.

1. november 1943:
Fortsatte til St.17.
Mottar rank som 2. Lt. Går tilbake til tidligere rank når han rapporterer til HQ.

3. november 1943:
Returnerer til London.

5. november 1943:
Fortsatte til stasjon 61.

12. november 1943:
Endelig i felten under dekknavnet operasjon ”COMPANY”.

12. november 1943: Til Norge for friheten
Den 12. november 1943 er det derimot tid for å returnere til hjemlandet. Sammen med Birger Rasmussen og Armand Trønnes skulle han utføre en sabotasjeaksjon, ”Operasjon Company”, mot Arendal Smelteverk. Johan Edvard hadde beklaget seg over droppområdet pga. det småkuperte og usikre terrenget, men heldigvis gikk det greit med alle tre. Til tross for at Johan Edvard landet i et grantre.

21. november 1943: Arendal smelteverk
Natt til 21. november utføres aksjonen, som var meget vellykket. Ingen mistet livet og tyskerne var fullstendig overbevist om at det var engelske soldater som hadde vært på ferde. Guttene holdt seg i ro to uker etterpå, i nærheten av hvor de hadde blitt droppet. Deretter dro de til fots til Oslo, hvor det første på agendaen var en tur til barberen og i badstu etter nærmere fire uker utendørs. Alle tre ble i ettertid belønnet med medaljer for oppdraget, Birger og Johan Edvard med Military Cross og Armand med Military Medal. ”Operasjon Company” var nå avsluttet og alle tre ble tilsluttet ”Operasjon Goldfinch” hvor Martin Olsen var lederen.

Januar 1944: Likvidering av Yngvar Løvdok
Tallaksen blir sendt til Buskerud-området for å delta i likvidasjonen av lensmann Yngvar Løvdok. Dette er antageligvis første gangen (av seks bekreftede) Tallak utfører rat-work på oppdrag av Milorgs Sentralledelse. Yngvar Løvdok var på vei hjem fra fest da han ble angrepet og tildelt et kraftig slag i tinningen med en politikølle ca 100 meter fra sitt hjem. Løvdok forsøkte å løpe inn i et nabohus og ble skutt i ryggen på trappen. Deretter ble han skutt med fire skudd i ryggen inne i naboens gang. Løvdok var død ved ankomst til sykehuset. Likvidasjonen ble utført etter en henvendelse fra distriktssjef Ahlert Horn i Milorg D14.1.

25. februar 1944: Likvidering av Alfred Richard Jensen
Tallaksen likviderer politimannen Alfred Richard Jensen i Skien.
Under et innbrudd i Hirdhuset i Skien hadde Milorg funnet dokumenter som viser at Jensen er angiver. Ledelsen i D17 gir ordre om at han skal likvideres. To fra Oslo ankommer, Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen, og disse to assisteres av to lokale karer, Robert Evensen og Kjell Staal Eggen. Karene spanet på Jensen i mange uker, og observerte bl a at Jensen brukte sykkel for å komme seg til arbeidet ved politivakta i Skien. Alfred Richard Jensen blir skutt mens han sykler langs en mørk vei på vei hjem fra arbeid. Liket blir lagt i Gram og Tallaksens 1934-modell Chevrolet varebil, og ferden blir straks satt mot Oslo. Underveis blir Jensens lik dumpet i Numedalslågen. Selvsagt fratatt uniform og ID-papirer.

5. mai 1944: Arbeidstjenesten i Akersgata 55
Sabotasje mot Arbeidstjenestens arkiver i Akersgata 55, Oslo. Sammen med Sønsteby, Manus og Gram i følge britiske rapporter. Om dette stemmer er det mangelfull norsk historie.

19. mai 1944:
Natt til 19. mai gikk Tallaksen og Rasmussen inn i lokalene til Watson & Co AS. Gregers Gram holdt vakt utenfor sammen med tre andre. Johan Edvard og Birger tar seg inn ved hjelp av en murstein gjennom vindusruten, og maskinen der ble uskadeliggjort.

Oslogjengens sprengning av arbeidskontorene i Akersgaten 55 ble utført samme dagen. Også denne med hell. Hauge beordret Gunnar Sønsteby om å sprenge Akersgaten 55 samme dag, og Sønsteby fikk tak i Gregers Gram for å forberede angrepet. Gram og Mørland laget sprengladninger på Finn Styrens bakværelse i Kongensgate. Gram hadde fått varslet Manus, og han var ikke vond å be. Gram og Sønsteby gikk inn i bygningen, plasserte sprengladningene, mens Manus holdt vakt utenfor.

29. mai 1944: Tallak skyter en høytstående tysk offiser, SS-Hauptscharführer Wolfgang Kruppa
Dermed begynte Johan Edvards tid som medlem av Oslogjengen hvor han bistod i og ledet sabotasjeaksjoner, samt opplæring av Milorg-karer og mottak av slipp i distrikt D17 (fra Kragerø til Gjøvik). Tiden som SOE-agent foreløp dog ikke uten dramatikk. Aksjonen mot Watson & Co AS (med suksess) og Norske Folk Forsikringsselskap (uten hell) i mai 1944, sammen med flere av Oslogjengen fikk en dramatisk slutt da en angiver i nabolaget hadde ant ugler i mosen og kontaktet politiet. Av en eller annen grunn bestemte Johan Edvard seg for å snu i trappen og hente en nøkkel han hadde glemt i leiligheten, til tross for at bygningen var omringet. Det må ha vært en viktig nøkkel. Han kom seg unna, men dessverre måtte fem unge menn bøte med livet senere.

Men dette skulle ikke bli siste gangen Johan Edvard havnet i en farlig situasjon. En kveld i pinsen 1944, nærmere bestemt 29. mai, var det usedvanlig mange tyskere i gatene i Oslo. Oslogjengen hadde planlagt å ødelegge sorteringsmaskinen i forsikringsselskapet Norsk Folk i Grensen 17. Tallaksen og Sønsteby (samt noen andre) skulle møtes på Tullinløkka, men mistenkelige personer fikk gruppen til å avbryte aksjonen. Tallaksen blir forfulgt av en mann. Johan Edvard blir konfrontert av en mannen som ba om legitimasjon, men det eneste svaret han fikk var et skudd fra jakkelommen til Johan Edvard. Dette viste seg ikke å være en vanlig tysker, men derimot selveste SS-Hauptscharführer Wolfgang Kruppa i det tyske sikkerhetspolitiet. Så høyt at det visstnok var like før Der Führer selv kom i begravelsen. Men hvorvidt hvor lurt det var å skyte en tysker midt i offentligheten fikk Johan Edvard snart erfare, ikke lenge etter var han omtrent omringet av tyskere. De ropte ”Halt!” og Johan Edvard satte opp sitt mest uskyldige ansikt og svarte ”Hilfe!” Tyskerne fikk skutt av ham halve pipa, men han kom seg unna og fikk gjemt seg i en bakgård ved Standard Hotel. Her kunne han høre tyskerne lete etter ham, men de ville neppe ha kommet langt med å finne ham. Johan Edvard satt nemlig klar med granaten, klar til å blåse seg selv og alle andre i nærheten til himmels. Heldigvis endte det godt. Denne gangen. Rundt klokken 07.00 neste morgen kunne Johan Edvard krype frem fra gjemmestedet sitt. En forbauset gutt på sykkel ble hilst med et ”God morgen” før han tuslet tilbake til dekningsleiligheten.
SS-Hauptscharführer Wolfgang Kruppa ble begravet på æreskirkegården på Ekeberg, hvor det hadde møtt frem en rekke høytstående tyske og norske personligheter med Reichskommissar Terboven i spissen. Aftenposten skriver onsdag morgen, 7. juni 1944, at SS-Hauptscharführer Wolfgang Kruppa ble myrdet av en kommunistisk terrorist.

Det skal legges til at på et tysk nettforum for andre verdenskrig legger Kruppas barnebarn frem spørsmål om sin bestefars krigsmedaljer. Han spør om hva de betyr. Og svarene er bl a at de kommer fra deltakelse i Norge og Oslo. Undres om han vet hvem som tok livet av hans bestefar … Som en kuriositet.

9. juni 1944:
Sabotasje mot Wattgården i Karl Johans gate. Tyveri av 5000 rasjoneringshefter. Sammen med Erling Fjeld (Sønsteby), Houlder og Rasmussen. Uten suksess.

27. juni 1944:
Tildelt M.C. i forbindelse med operasjon ”COMPANY”.

28. juni 1944:
Sabotasje mot Verpen Sulphuric Acid Plant. Sammen med sersjant Erling Fjeld (som er Gunnar Sønsteby) og Rasmussen. Suksessfullt utført.

17. juli 1944: I Stockholm hos ”Tante og onkel”
Ankom Stockholm fra felten. Men denne episoden satte sin spor hos Johan Edvard og i juli 1944 dro han og Birger Rasmussen på en velfortjent ferie til Sverige i litt over en måned. Denne sommeren fikk Johan Edvard også anledning til å bedrive tiden med sin favoritthobby, seiling. Oslogjengen hadde nemlig fått tilgang på en seilbåt og dermed ble det er par turer på Oslofjorden. Gestapo ble visstnok også invitert med et par ganger.

5. august 1944:
Tallaksen tildeles St. Olavs-medaljen for operasjon ”COMPANY”.

23. august 1944:
Permisjonsslutt for Tallaksen.

27. august 1944:
Oslogjengens sjette forsøk på å ødelegge sjefen for arbeidsmobiliseringen Christian Astrups kontor i Parkveien 8. Kontoret inneholdt viktige dokumenter. Aksjonens medlemmer var Johan Edvard Tallaksen, Gregers Gram, Henrik Hop, Andreas Aubert, William Houlder, Birger Rasmussen, Per Mørland og med Gunnar Sønsteby som leder. Skadene på kontoret ble ikke særlig store, men kontorets funksjoner ble satt ut av spill for en stund. Aksjonen hadde også stor propagandamessige verdi.

13. september 1944:
Sabotasje mot Thunes mekaniske verksted Skabo, nr OSLO. Lokomotiv som tilhørte AS Orkla Gruver. Sammen med Sønsteby og Rasmussen. Suksessfullt utført.

Høsten 1944: Thamsbrohavnen og oljelageret på Sørenga
Høsten 1944 deltok Johan Edvard i to store aksjoner, en mot Thamshavnbanen sammen med Gunnar Sønsteby og Birger Rasmussen.

Høsten 1944: Tallak, Gregers og Kjell Staal Eggen
Johan Edvards tyskferdigheter kom især godt med da han sammen med Gregers Gram, Kjell Staal Eggen og en fjerdemann havnet i en særdeles farlig situasjon. Dette kan også ha vært senere på høsten i 1944. De fire var i Holmestrand, sannsynligvis for å gjennomføre en sabotasjeaksjon, og kjørte en Oslo-registrert Cheverolet utstyrt med gassaggregat, da de ble stoppet av en tysk vaktpost. Vakten ønsket å vite hva for ærende guttene var ute i. Tallaksen, som satt i baksetet fortalte den tyske vaktposten at de var reperatører som skulle inn for å reparere et rør som var sprunget lekk inne på fabrikkområdet (sjekk hva slags sabotasjer som kan stemme overens med dette). Tallaksen satt da med en stor veskes hvis innhold var en demontert Sten-gun. ”Hva er i vesken”, ville vaktposten vite. ”Reserverør”, påsto Tallaksen. Og begynte i vesken å sette sammen Sten-gunen. Tallaksen hold praten i gang med den tyske vaktposten inntil han hadde en komplett Sten-gun. Da drar han opp våpenet, sikter på tyskeren og sier rolig ”Så nå vet De hvorfor jeg dessverre er nødt til å ta livet av Dem”. Og skyter tyskeren. Staal Eggen, som var en av passasjerene, forteller senere at dette er noe av det aller nifseste han opplevde under krigen. Staal Eggen satt faktisk igjen med hele bilens dørhåndtak i hånden etter hendelsen. Såpass hadde han altså holdt tak i håndtaket! Den døde tyskeren kunne gutta la bli liggende. Det ville garantert bli gjort represalier mot sivile dersom tyske tropper fant sin kollega, så Gram, Tallaksen, Staal Eggen og fjerdemann besluttet å ta med seg den døde vaktposten i bilen for å dumpe ham et sted hvor det skulle være umulig å finne ham for tyskerne. Som sagt var bilen egentlig utstyrt med gassaggregat, men dette hadde de demontert og lagt igjen i en garasje før de la av sted mot Holmestrand. Så da fantes det ett sted å legge den døde. Gregers Gram førte bilen, i passasjersetet satt Kjell Staal Eggen, og Johan Edvard Tallaksen tok plass i baksetet. Fjerdemann, som var en lokal motstandsmann, ble igjen på åstedet (ukjent) for å fjerne alle spor av hylser, blod og andre spor etter hendelsen. Gutta kjørte av sted. Den tyske vaktposten hadde i ren skrekk gjort i buksa når Tallaksen rettet Sten-Gunen mot ham og skjøt, så stanken i bilen var rett og slett svært sjenerende forteller Staal Eggen. Etter å ha kjørt et par kilometer, og femhundre meter etter en krapp sving, kommer en bil inneholdende rikskommisær Terboven opp bak dem. Med blinkende lys og ulende sirener skremmer den omtrent livet av de tre i Chevroleten. Gram er nær ved å sette bilen i en telefonstolpe når han forsøker å kjøre i fra bilen som kom etter dem. ”Slapp av!”, roper Tallaksen, ”Vi tar dem når de stopper oss og skal kontrollere papirene!”. Da setter Gregers ned farten, og i det samme smetter den fermmede bilen fordi motstandsguttene. Tallaksen gjenkjenner derved Terbovens bil på registreringsskiltene. ”Heng på ham Bill!”, sier Tallaksen. Og Gram henger på så godt han kan. Men etter ca fire kilometer kjører de rett inn i en tanksperring. Tanksperringen er akkurat såpass stor at en bil kan passere, og idet Chevroleten med Gram, Tallaksen og Staal Eggen (og den døde uniformerte vakten) er igjennom ønsker de tre sabotørene gjerne å snu. De er midt oppe i en stor tysk veikontroll.

Med en død mann i baksetet, kjørende rett bak Terboven befant de seg altså plutselig midt i en veikontroll. En tysk offiser beordrer bilen med guttene inn i en trafikklomme for nærmere kontroll. Overlevelsesinstinktet slo raskt inn og Kjell Staal Eggen var klar til å løpe og skyte ned alt som kom i veien. Men Johan Edvard var som alltid kjapp i tankegangen og før den tyske soldaten fikk åpnet døren foran var Johan Edvard i gang med å rulle ned vinduet og ropte på tysk til offiseren: ”Offizier, Offizier, kommen Sie hier, bitte!” Johan Edvard Tallaksen påsto overfor SS-offiseren at de var norsk statspoliti, at de var Reichskommisar Terbovens følgebil og truet med verdens undergang for den stakkars soldaten om de ikke fikk passere. Og passere fikk de! Trafikkanviseren viftet bilen videre og Gram kjørte lettet ut fra det som enkelt kunne blitt slutten for de tre karene

12. oktober 1944: Sabotasje på Sørenga
Sabotasje mot oljelageret på Sørenga sammen med Gregers Gram, Gunnar Sønsteby, Birger Rasmussen, William Houlder og Max Manus. 200.000 liter olje blir borte i flammer. Max Manus er sjåfør på en lastebil med Tallaksen ved siden av seg på passasjersiden. Sønsteby sitter på lasteplanet mellom et fat med bensin, atten ladninger med plastic, tolv brannbomber og 20 kilo lusepulver. Rasmussen og Houlder syklet etter lastebilen, og Gram var sendt ut i forveien for å rekognosere. Det er første gangen Max Manus merker at Johan Edvard er merkbart nervøs. Faktisk så nervøs at han nesten ikke kan snakke. Vel inne på Norsk Vacuum Oil Companys områder er plassen fylt av tyske soldater! Manus bremser ned, rygger ut porten igjen og kjører nedover Loengaveien. Rett overfor Forenede Kullimportører, kommer Gregers løpende. Hans jobb hadde vært å varsle dersom det var trøbbel i gjære, men han hadde ikke sett soldatene og mente de hadde vært inne på lageret når han rekognoserte der. Dermed må Gunnar Sønsteby og Johan Edvard Tallaksen gå tilbake til lagertomten. Og etter en halv times venting, forlater endelig de tyske soldatene området i en lastebil. Sønsteby og Tallaksen går inn i lageret, og finner der fire mann. Tallak ber dem høflig og bestemt på sin sørlandsdialekt om å rekke hendene i været. Og absolutt ikke tenke på å varsle noen med telefonene som sto i nærheten. Sønsteby tar seg av de fire, og ledsager de inn på lagerets kontor. Manus kjører inn på lagertomta, og Gram, Houlder og Rasmussen følger etter. Ladningene plasseres, og en femten minutters lunte blir tent. De fire på lageret blir sluppet fri, og får beskjed om å varsle all bebyggelse i nærheten. Så stikker de fire motstandskarene på sykler og lastebil, og ikke før er de kommet til lagerbygningens port før det smeller. Det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo rapporterer den 17. Oktober 1944 at ca 160 200-liters fat brant opp. Til sammen ca 320 000 liter med olje.

Slutten av oktober 1944: Til Vestfold, og biltrøbbel
Den 22. oktober 1944 kommer meldingen som Tallaksen og Gram har ventet på. Milorg distrikt 17 hadde fått fatt i angiveren som hadde dekknavnet ”Odd Klever”! ”Odd Klever”s egentlige navn er Reidar Resen Mandt (kalles for Manth i engelske rapporter). Han er 24 år og er NS-mann som tidligere hadde vært medlem av både hirden i Skien og Førergarden. Mandt blir tatt i forvaring hos D17s hytte på Ljuksefjell, og beskjed ble sendt til Oslo. Mandt skulle forhøres og likvideres (i engelske arkiver står det at Tallaksen og en advokat skal ta seg av Manth). To dager senere var Gregers Gram og Tallaksen på vei til Skien i bil. Gregers’ og Johan Edvards ferd stopper stopper brått i Tønsberg. Bilen deres havarerer, og de to må fortsette ferden videre med tog til Skien. I Skien blir Tallaksen innlosjert hos trelasthandler Hartvig larsen ved Nylende stasjon, mens Gram innkvarteres hos disponent Halfdan Andersen i Gråten. Gregers Gram beskriver Reidar Resen Mandt som en ynkelig kar. Ondartet, men tillitsvekkende og blåøyd, uten antydning til karakter og et kreatur som kunne gjort ennå mye mer skade om han hadde fått fortsette sin fremferd. Gram innrømmer at han ikke fikk så mye ut av Mandt som han ønsket, selv om når han sprakk under Grams forhør snakket villig vekk. Det kom til og med frem at Mandt hadde angitt sin egen bror, Thorkild, som hadde tilhørt en kommunistisk organisasjon.
Etter at avhørene er avsluttet diskuterte Tallak og Gregers og de tilstedeværende D17-folkene hvordan Mandt skulle likvideres. De kom frem til at de skulle opptre overfor ham som om ikke noe skulle skje. Men han måtte forstå at for hans del var krigen over. ”Vi kan ikke bare la deg gå fri, slik at du kan fortsette din farlige virksomhet.”, sier Gram. ”Vi kan holde deg fanget her i hytta til krigen er over, eller vi kan få deg transportert til Sverige, hvor du blir internert. Men etter krigen er slutt vil du bli stilt for norsk domstol og dømt etter norske lover.” ”Å nei!”, utbryter Mandt. ”Jeg vil IKKE til Sverige. Da vil jeg heller dø!” Da smeller det i Tallaksens US carabin, og Mandt blir sittende urørlig med et hull i pannen. Hodet til Mandt hviler fortsatt mot veggen mens blod stråler ut av pannen hans. Tallaksen sitter uberørt med en rykende US Carabin i fanget, mens de andre karene ser forskrekket på ham. ”Det var da VOLDSOMT til hastverk da!”, sier en av motstandsmennene. Tallak trekker på skuldrene og sier på sin sedvanlig rolige måte ”Jo, men sa han ikke at han ville dø da?” Reidar Resen Mandts lik ble senket i et vann på Ljuksefjell rullet inn i hønsenetting fylt med stein.

I slutten av oktober er Johan Edvard på vei til Vestfold igjen for å rekognosere et sabotasjemål. Underveis får han problemer med bilen og drar dermed tilbake til Drammen hvor den blir levert til reparasjon via Milorg-kontakter. Da Johan Edvard skulle hente bilen igjen blir han informert av et Milorg-medlem om at de har fått kontakt med et par tyske desertører og han blir bedt om å kjøre dem til Oslo. I Vestfold/Drammens-distriktet hadde disse to tyske desertører fått innpass og pleie hos de lokale Milorg-styrkene der. De ble holdt skjult hos Milorg-styrkene, og hadde sammen med disse planlagt å utføre en sabotasje mot flyplassen på Kjeller og bensinlagrene der. Men når det nærmer seg dagene for sabotasjen, ønsker brått tyskerne å tjene «der Führer» og «Das Vaterland» og gjør en avtale med Fehmer om å bli dobbeltagenter.
Den norske gestapisten Pedro Nagel forklarer i rettsaken om hvordan Tallaksen fikk kontakt med de tyske desertørene på denne måten. Gestapo var blitt kontaktet av to tyske desertører som hadde fått innpass i Milorg i Drammens-distriktet. Desertørene hadde påtatt seg å foreta en sprengning av bensinlageret på Kjeller flyplass, og sammen med en mann fra Milorg skulle de kjøre fra Drammen til Oslo. Underveis fra Drammen havarerte bilen deres, og da Johan Edvard Tallaksen passerte i sin bil på vei til Oslo, stoppet Milorg-mannen ham og ba ham om å ta de to tyskerne med seg. Det gjorde Tallaksen og på vei innover fortalte tyskerne at de var med i en kommunistisk sabotasjegruppe og nå skulle foreta en sabotasjehandling på Kjeller. Tallak fikk tillit til de to, og fortalte vagt om at han drev med propaganda mot tyske soldater. Han sa også at om sabotasjen på Kjeller viste seg å bli vellykket, så skulle han introdusere dem for gruppen han var medlem av. Imidlertid hadde de to desertørene tilbudt Sipo sine tjenester, og der ble de mottatt med åpne armer. Sipo-folkene hadde bestemt seg for å fingere en sprengning på Kjeller for å skaffe desertørene tillit hos Tallaksen.
Så nå har Tallaksen fått kontakt med de to tyskerne som sier de ønsker å desertere. Tyskerne er ved Luftwaffe og er i gang med en dødlig plan for å lokke Tallaksen i fella. Det de enda ikke vet er at Tallaksen er en av de store sabotørene, og ikke bare en som spredde black propaganda blant tyske soldater. Men håpet var jo at man skulle få rullet opp en eller annen gruppe. I kulissene jobber SS-Oberführer Siegfried Wolfgang Fehmer intenst for å fange Tallak.
Og på Kjeller har det faktisk vært sprengninger! Men bak det hele er det som sagt Fehmer som står. Han har lagt en plan for å fange unge Tallaksen. Johan Edvard Tallaksen har fått grønt lys fra Milorg om å møte «avhopperne». De har jo gjennomført sprengninger på Kjeller, de har gitt viktig informasjon om Kjeller. Dette kan ikke være feil! Gregers Gram har snakket med Tallaksen, og sammen har de blitt enige om å møte de to tyskerne på Plasscaféen i Markveien i Oslo. Men de er slurvete med etterretningsarbeidet.

30. oktober: På besøk hos Kjell Staal Eggen
Den 30. oktober er han på besøk hos Kjell Staal Eggen, og under dette besøket betror han seg til Kjell om at han ikke er sikker på om han ville klare å ta sitt eget liv skulle han bli tatt av tyskerne. Til tross for at han alltid hadde en giftpille på seg, så var det ikke garantert at den ville være der når han trengte den som mest. Hva hvis han ble slått i svime? Ville han klare å henge seg? Denne morbide samtalen satte sine spor i Kjell Staal Eggen, som aldri glemte den så lenge han levde. Johan Edvard ville nemlig ikke være i live den 30. november. Det nærmet seg den 13. november og planen var at Johan Edvard og Birger Rasmussen skulle møte desertørene, men Gregers Gram fattet interesse for planen og tok dermed plassen til Birger. To motstandsmenn var risiko nok. Både Max Manus og Gunnar Sønsteby var utenlands på daværende tidspunkt, og det er mulig at de ikke ville godkjent kameratenes sjansespill. I hvert fall ikke uten sterkere sikkerhetsrutiner. Gunnar Sønsteby er meget klar i sin tale når han sier at dette ville ikke han begitt seg inn på uten bedre security. Men var også klar på at Tallak og Gregers gjorde det de mente ville tjene saken best. Dette er nok noe Oslogjengens gjenlevende har blitt enige om å uttale seg om. Samtlige mener det samme når de forskjellige har blitt spurt om denne hendelsen.

1. november 1944:
Tallaksen og Gram tar toget tilbake til Oslo fra Skien.

12. november 1944: I Nordmarka
Den 12. november gikk Johan Edvard tur i Nordmarka sammen med Birger og William Houlder og man kan tenke seg at det nok gjorde godt for både sjel og sinn. Dette finnes det bilde av (mener det er på Max Manus sine sider) Nei, det er fra ”Oslogjengen”-boka, kanskje det finnes flere fra samme tur (via William Houlders etterkommere?)

13. november 1944: I fella på Plasskafeen
Det er vinter i krigsrammede Norge. Datoen er mandag 13. november 1944. (Iflg Metereologisk Institutt er været ca 3 mm nedbør og hele 10,6 grader i luften). Månen glimrer med sitt fravær, og klokken nærmer seg 21.20. Klokken 21.30 skal Johan Edvard Tallaksen og Gregers Gram møte sine nye tyske kontakter. Gregers Gram har nå under en halvtime igjen å leve, mens Tallak aldri vil få igjen sin frihet. Johan Edvard hadde, ifølge vitner, i dekningsleiligheten brent alle papirer han hadde gjemt der. Inne i lokalene til Plasskafeen sitter blant andre gestapo-lakeiene Helge Broms og Peder Nagel, den norske nå 24 år gamle lokkeduen Walborg (Wally) Bergljot Solheim og gestapistene Schubert og Clemens. Helge Broms, som var ansatt som tolk i Sipo på Victoria Terrasse, hadde hørt ryktene gå på Victoria Terrasse om at to tyske desertører hadde stilt seg til Sipos tjeneste etter at de hadde prestert å bli arrestert på Lillestrøm, og at de nå skulle møte en norsk motstandsmann på Plasskafeen ved Olaf Ryes plass i Oslo. Dette syntes Broms lød lettere fantastisk, og ba Clemens om å få være til stede ved arrestasjonen av nordmannen. Det ga Clemens ham lov til. Broms spurte da frøken Solheim om hun ikke hadde lyst til å være med. Wally Solheim fikk lov av sin tyske sjef Ernst Müller, og sammen ankom Wally og Broms Plasskafeen ca kl 20 denne kvelden som de første av Sipos folk. En stund etter kom Peder Nagel og satte seg ved et annet bord. Hans oppdrag var å varsle Sipo-folkene som ventet i skjul utenfor Plasskafeen når alt var i boks og de kunne rykke inn. Ca kl 21.30 ankommer de to tyske desertørene sammen med en uniformert tysk soldat. Noen minutter senere går Tallaksen rolig inn døren, går bort til bordet med de tre tyskerne, hilser på de og går så straks ut igjen. Nagel følger etter Tallaksen ut av Plasskafeen for å varsle Sipo-folkene om at alt er klart til arrestasjon. Noen øyeblikk senere returnerer Tallak sammen med Gregers Gram. Nå sitter altså to av Norges beste sabotører i fella på Plasskafeen.
Inn dørene kommer Sipo-folkene med Schubert og Clemens i spissen med pistolene hevet. Clemens roper «Hende hoch!». 26-årige Tallaksen og Gregers, som skulle fylle 27 år neste måned, har allerede fattet mistanke og river raskt frem sine revolvere. Det blir en heftig skuddveksling! Tallaksen og Gram får opp våpnene sine og fyrer av skudd. To gestapister, blant annet Clemens, går i bakken. Clemens hadde da slåss for livet, og fått skutt Tallaksen i haken. Men også Gregers Gram blir truffet med en rekke skudd i høyre side. Gestapoagenten Rudolf Schubert er den som treffer Gram. Gram blir fratatt en Colt, og en tysk gestapoagent bøyer seg rolig over Gram og skyter flere skudd i magen på ham. Mens han segner om på gulvet med dødlige skuddskader i mage- og halsregionen, forsøker han å utløse en håndgranat. Men han lykkes ikke med det. Granaten blir sparket unna. Johan Edvard blir truffet i kroppen og får et alvorlig skuddsår i kjeven og segner om også han. Tallaksen blir først transportert til Akershus, så til Aker kriegslazarett, så til Grini og så til Akershus igjen. Gram blir fraktet døende til sykehuset og dør på veien dit. Begge guttene blir «forsøkt hjulpet» slik at de ikke skal forblø, av Wally Solheim, sier Helge Broms under avhør avholdt av lagmannsretten i Møllergaten 19. Det skal legges til at Solheims fokus raskt ble rettet mot de sårede gestapistene.
Gregers overlever ikke og blir brakt til likhuset. Johan Edvard er bevisstløs, men stadig i live og blir sendt til Krigslasarettet på Aker sykehus. Her ligger han alene i omtrent to uker, mens resten av Oslogjengen fortvilet forsøker å få ham ut.

28. november 1944: Torturen tiltar
Da det viser seg at Johan Edvard er frisk nok til avhør, så får Fehmer ham flyttet til fengselet på Akershus festning. En og en halv dag før redningsaksjonen skal finne sted. Den 28. november blir han avhørt tre ganger, av tre forskjellige menn. Fehmer er en av dem. Til tross for at Johan Edvard nok visste at det var lurt å være ærlig, så ga han dem bare villedende opplysninger. Han oppga ingenting som kunne skade noen andre, til og med i en slik ekstrem situasjon hadde han andres sikkerhet i tankene. Men Fehmer ville ha svar, og han ville ha Max Manus. Kvelden tirsdag den 28. november ga han Johan Edvard utvetydig beskjed om at påfølgende dag skulle alle Gestapos forferdelige avhørsmetoder tas i bruk. Med andre ord, ekstrem tortur til ønsket tilståelse var gitt. Johan Edvard var helt sikker klar over at han aldri ville klare seg, og tanken på å sprekke under tortur var uaktuell. Tallaksen skal til dels ha sprukket, og kommet med informasjon. Han skal ha bekreftet at det var ham som skjøt Kruppa, og at han og Gregers Gram sto bak en rekke aksjoner.

29. oktober 1944: Det ultimate offer
I løpet av natten, onsdag 29. november 1944, tok han sitt eget liv ved henging. Han brukte sin egen skjorte. Han ofret sitt egen, lovende fremtid for sine kamerater og for Norge. Johan Edvard ble kremert og asken hans ble heldigvis merket. Hjemme på Sørlandet ble hans stemor og Leopolds kone varslet om dødsfallet. Leopold satt i konsentrasjonsleir i Tyskland, og stemoren valgte ikke å fortelle faren Rasmus om hva som hadde skjedd. 

1945: Freden har kommet
Da freden kom fikk faren en sønn tilbake, men samtidig nyheten om at hans yngste sønn var død. Faren tok dødsfallet svært tungt og levde ikke mange år etterpå. Den 14. juni 1945 ble Johan Edvard gravlagt på Kristiansand kirkegård. Tallaksens urne hadde heldigvis blitt godt merket, og ble gjennfunnet etter frigjøringen slik at han kunne stedes til hvile i sin egen hjemby. Kapellet var fylt til randen av blomster og oppmøtte. Et norsk flagg dekket urnen. På gravsteinen står det ”Han falt for sitt land”.

Kl 12:00, 14. juni 1945: Begravelsen
Johan Edvard Tallaksen, som ofret sitt liv i heltemodig innsats for Norge, ble i går bisatt under den største deltagelse og ved en gripende høytidlighet. Kapellet var fylt til trengsel. Avdødes venner fra NOR.I.C.1 sto æresvakt om urnen som var dekket av det norske flagg og omgitt av et vell av blomster. Marsjaller var to av avdødes reisekamerater til England, løytnantene Reidar Keim og Thorleif Nodeland. Sørgehøytiden ble innledet med «Våren» av  Grieg. Domprost Kobro holdt så en gripende tale hvor han innledningsvis nevnte de mektig hendinger vi har gjennomlevet i de siste fem ukene. Begivenhetene har gått slag i slag. Landet fikk vi frelst og fritt tilbake uten mer blodsutgytelse og ødeleggelse. Kongen er kommet tilbake og hilst velkommen av lykkelige folk. Orden og rettferd skal igjen settes i høysetet. Men under alle disse store begivenheter går det en undertone i moll, sorgen og vemodet over de som satte livet til i dette store oppgjøret. 5000 sjøfolk sank i bølgene, mange vansmektet i konsentrasjonsleirene, andre falt i kampen på norsk jord, mens en del bukket under på veien hjem. Mange fikk en ukjent grav, hvor deres gjenlevende ikke vet hvor de skal kunne hedre deres minne ved å stelle om gravstedet. Vi er derfor glade for at Johan Edvard Tallaksens etterlatte kan møtes her på kirkegården og sette ham et minne. I dag skal den unge, kjære gutten hedres. Det er dyr sæd som er sådd i disse krigens år når lovende ungdom med høye idealer har måttet ofre sitt lod. Hvor vi hadde trengt dem når landet skal bygges opp! Vi husker Tallaksen som den interesserte og gode unggutten som gikk opp i det som fanget ham. Da så undertrykkelsens tid kom med løgnen i høysetet, sa han farvel til fødebyen og for over Nordsjøen for å delta i kampen om sitt fedreland. Han fikk gjort store ting, ja våget meget med livet som innsats. Vi minnes ham og takker ham for den store gjerning, og takker sammen med ham alle som gikk selvofrelsens vei. Deretter minnet domprosten om noen ord fra Jeremias. Midt i denne mørke og triste tid vi gjennomlevet, brant det lys Jesus Kristus tente for menneskene. Dette lyset skinte i fengsler og leirer, over såret og døende soldat. Og hver sjel som løftet sitt hjerte mot Ham, fikk kraft til liv og kraft til å dø. Måtte alle søke dette sannhetens lys. Da ville vårt kjære land bygges større og bedre. Dette som er ofret så meget for.

Etter at «Å leva det er å elska» var sunget, begynte kransepåleggingen. Distriktssjef Jens Ropstad la ned en krans fra forsvarets overkommando, Josef Stumpf fra avdelingen Nor. I.C.1, fenrik Birger Rasmussen fra hans nærmeste venner i Nor. I.C.1, Birger Fjeldstad fra kamerater på Nordsjøturen, løytnant Håkon Hertzberg fra hjemmestyrkene i Kristiansand. Alle uttalte sin dypfølte takk for det Johan Edvard fikk utrette. Videre ble det lagt ned krans fra forretningspersonalet og sist fra familien ved broren Leo Tallaksen. Under tonene fra Neuperts «Syng meg hjem» ble urnen båret ut på kirkegården for å legges i den siste jordseng. Ved graven sto en avdeling fra politiet og fra hjemmestyrkene i giv akt. Domprost Kobro foretok jordpåkastelsen. Leo Tallaksen takket på familiens vegne for den store deltagelse. En del engelske og norske som skulle ha kommet fra Oslo for å overvære høytidligheten, rakk ikke tidsnok frem..

Filmen Max Manus:
Tallaksen portretteres av Mads Eldøen.

2012. Boken om Gregers Gram:
Tallaksen omtales mye i boken om Gregers Gram.