Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksens siste timer.
Infiltratører og kollaboratører. Tyskerne jobbet hard for å infiltrere norske motstandsnettverk. Krigen i Norge har hardnet til og sabotasjen mot tyske installasjoner driver Fehmer til vanvidd. Nå SKAL han ha has på disse fordømt dyktige mennene!
I Vestfold/Drammens-distriktet hadde to tyske desertører fått innpass og pleie hos de lokale Milorg-styrkene der. De ble holdt skjult hos Milorg-styrkene, og hadde sammen med disse planlagt å utføre en sabotasje mot flyplassen på Kjeller og bensinlagrene der. Men når det nærmer seg dagene for sabotasjen, ønsker brått tyskerne å tjene «der Führer» og «Das Vaterland» og gjør en avtale med Fehmer om å bli dobbeltagenter.
Den norske gestapisten Pedro Nagel forklarer i rettsaken om hvordan Tallaksen fikk kontakt med de tyske desertørene på denne måten. Gestapo var blitt kontaktet av to tyske desertører som hadde fått innpass i Milorg i Drammens-distriktet. Desertørene hadde påtatt seg å foreta en sprengning av bensinlageret på Kjeller flyplass, og sammen med en mann fra Milorg skulle de kjøre fra Drammen til Oslo. Underveis fra Drammen havarerte bilen deres, og da Johan Edvard Tallaksen passerte i sin bil på vei til Oslo, stoppet Milorg-mannen ham og ba ham om å ta de to tyskerne med seg. Det gjorde Tallaksen og på vei innover fortalte tyskerne at de var med i en kommunistisk sabotasjegruppe og nå skulle foreta en sabotasjehandling på Kjeller. Tallak fikk tillit til de to, og fortalte vagt om at han drev med propagande mot tyske soldater. Han sa også at om sabotasjen på Kjeller viste seg å bli vellykket, så skulle han introdusere dem for gruppen han var medlem av. Imidlertid hadde de to desertørene tilbudt Sipo sine tjenester, og der ble de mottatt med åpne armer. Sipo-folkene hadde bestemt seg for å fingere en sprengning på Kjeller for å skaffe desertørene tillit hos Tallaksen.
Så nå har Tallaksen fått kontakt med de to tyskerne som sier de ønsker å desertere. Tyskerne er ved Luftwaffe og er i gang med en dødlig plan for å lokke Tallaksen i fella. Det de enda ikke vet er at Tallaksen er en av de store sabotørene, og ikke bare en som spredte black propaganda blant tyske soldater. Men håpet var jo at man skulle få rullet opp en eller annen gruppe. I kulissene jobber SS-Oberführer Siegfried Wolfgang Fehmer intenst for å fange Tallak.
Og på Kjeller har det faktisk vært sprengninger! Men bak det hele er det som sagt Fehmer som står. Han har lagt en plan for å fange unge Tallaksen. Johan Edvard Tallaksen har fått grønt lys fra Milorg om å møte «avhopperne». De har jo gjennomført sprengninger på Kjeller, de har gitt viktig informasjon om Kjeller. Dette kan ikke være feil! Gregers Gram har snakket med Tallaksen, og sammen har de blitt enige om å møte de to tyskerne på Plasscaféen i Markveien i Oslo. Men de er slurvete med etterretningsarbeidet.
Vinteren 2009 snakker Oslogjengen.no med Gunnar Sønsteby under en boksignering. Vi spør ham om det var en tabbe, eller kanskje rett ut slurv, av Tallaksen og Gram å møte to tyske «avhoppere» på Plasscaféen. Sønsteby vrir seg noe i stolen. Muligheten for at hans to kamerater kunne kommet seg levende gjennom krigen hadde nok vært større dersom de hadde tatt større forholdsregler. Nr 24 forteller Oslogjengen.no hva han ville gjort: – Det er alltid, alltid, uhyre viktig å ta forholdsregler vet du. Jeg ville for eksempel tatt en telefon til caféen og spurt om hvordan gjestene virket å oppføre seg akkurat i forkant av møtet som skulle finne sted. Jeg ville hatt en fluktrute klar. Hadde noe virket mistenkelig ville ikke møtet funnet sted, og vi ville kanskje ryddet opp i dette på et annet sett.
Sønsteby vil ikke gå inn på noen diskusjon om dette kunne dreie seg om noen som helst form for enkle løsninger fra Gram og Tallaksens side. – Tallaksen og Gram tok en sjanse. Det var slik det var …
Det er vinter i krigsrammede Norge. Datoen er mandag 13. november 1944. Månen glimrer med sitt fravær, og klokken nærmer seg 21.20. Klokken 21.30 skal Johan Edvard Tallaksen og Gregers Gram møte sine nye tyske kontakter. Gregers Gram har nå under en halvtime igjen å leve, mens Tallak aldri vil få igjen sin frihet. Inne i lokalene til Plasskafeen sitter blant andre gestapo-lakeiene Helge Broms og Erik Pedro de Riis Nagel, den norske nå 24 år gamle lokkeduen Walborg (Wally) Bergljot Solheim og gestapistene Schubert og Clemens.
Helge Broms, som var ansatt som tolk i Sipo på Victoria Terrasse, hadde hørt ryktene gå på Victoria Terrasse om at to tyske desertører hadde stilt seg til Sipos tjeneste etter at de hadde prestert å bli arrestert på Lillestrøm, og at de nå skulle møte en norsk motstandsmann på Plasskafeen ved Olaf Ryes plass i Oslo. Dette syntes Broms lød lettere fantastisk, og ba Clemens om å få være til stede ved arrestasjonen av nordmannen. Det ga Clemens ham lov til. Broms spurte da frøken Solheim om hun ikke hadde lyst til å være med. Wally Solheim fikk lov av sin tyske sjef Ernst Müller, og sammen ankom Wally og Broms Plasskafeen ca kl 20 denne kvelden som de første av Sipos folk. En stund etter kom Peder Nagel og satte seg ved et annet bord. Hans oppdrag var å varsle Sipo-folkene som ventet i skjul utenfor Plasskafeen når alt var i boks og de kunne rykke inn.
Ca kl 21.30 ankommer de to tyske desertørene sammen med en uniformert tysk soldat. Noen minutter senere går Tallaksen rolig inn døren, går bort til bordet med de tre tyskerne, hilser på de og går så straks ut igjen. Nagel følger etter Tallaksen ut av Plasskafeen for å varsle Sipo-folkene om at alt er klart til arrestasjon. Noen øyeblikk senere returnerer Tallak sammen med Gregers Gram. Nå sitter altså to av Norges beste sabotører i fella på Plasskafeen.
Inn dørene kommer Sipo-folkene med Schubert og Clemens i spissen, pistolene hevet. Kriminalsekretær Emil Clemens går bort til Tallaksen, Rudolf Schubert til Gram: «Deutsche Sicherheitspolizei – Hände hoch!» 26-årige Tallaksen og Gregers, som skulle fylle 27 år neste måned, har allerede fattet mistanke. Tallaksen reiser seg og rekker opp venstre hånd — mens han med den høyre fyrer av et skudd gjennom frakkelommen. Skuddet treffer Clemens i magen. Clemens faller ikke, men skyter tilbake og treffer Tallaksen i haken. Tallaksen går i gulvet og mister pistolen, og når han strekker seg etter den, skyter Clemens ham to ganger gjennom høyre hånd og arm.
Samtidig kaster Schubert seg over Gram og presser ham ned i gulvet under seg. Han kjenner en håndgranat i lommen hans. Schubert roper på Clemens om hjelp, men Clemens svarer at han selv er truffet. I det samme vrir Gram seg løs og griper etter pistolen i baklommen. Schubert skyter, og treffer ham i høyre side av brystet.
Alle tre sårede — Clemens, Tallaksen og Gram — blir kjørt til det tyske krigslasarettet på Sinsen, ved Aker sykehus. Gregers Gram dør der samme natt. Begge guttene blir «forsøkt hjulpet» slik at de ikke skal forblø av Wally Solheim, sier Helge Broms under avhør avholdt av lagmannsretten i Møllergaten 19. Det skal legges til at Solheims fokus raskt ble rettet mot de sårede gestapistene.
Tallaksen ligger omkring fjorten dager på lasarettet, bevoktet av to mann døgnet rundt. Kameratene planlegger å befri ham derfra — ifølge Jan Christensen skulle Andreas Aubert, som hadde kontakter på sykehuset, stå for det — men Tallaksen blir flyttet dagen før aksjonen. Så blir han hentet til Victoria Terrasse for å forhøres av Fehmer — og kort tid etter dør han i en celle på Akershus festning. Etter den offentlige fortellingen hengte han seg med sin egen skjorte, onsdag 29. november 1944. Det er også blitt hevdet at han var med på et mislykket rømningsforsøk fra Akershus, men det finnes ingen kilde for det, og ingen av de kjente fluktforsøkene fra festningen passer i tid. Hardt skadet som han var, er det lite sannsynlig. Gjerningsmennenes egne forklaringer etter krigen gir en noe annen versjon — se under.
Etter frigjøringen ble flere av dem som var på Plasskafeen den kvelden, avhørt av landssvikavdelingen ved Oslo politikammer. Forklaringene deres er en del av historien — men de ble gitt av tiltalte menn med alle grunner til å fremstille seg selv i et mildt lys.
Rudolf Schubert forklarte i juli 1945 at han skjøt Gram «i regelrett kamp»: Hadde han ikke skutt først, ville han selv ganske sikkert blitt skutt. Ifølge Schubert var Gram bevæpnet med to pistoler — en 11,25 og en 6,35 Colt — og en engelsk håndgranat. Tallaksen hadde en 9 mm Colt.
Emil Clemens forklarte at møtet på Plasskafeen var avtalt til mandag kveld kl. 20, og at desertørene hadde møtt Tallaksen der allerede fredagen før og fått sprengstoff av ham. Clemens' versjon av hvordan desertørene havnet hos Sipo, er en annen enn Schuberts: Ifølge Clemens var det en NS-kjæreste av en av dem som røpet dem på Kjeller. Ifølge Schubert meldte desertørene selv fra til Wehrmacht, som så iscenesatte en falsk sprengning.
Finn Knutinge Kaas, angiveren som hadde nattevakt på Victoria Terrasse og rykket ut sammen med Fehmer, påsto at også tolken Helge Broms skjøt — og at Broms etterpå skrøt av å ha «klart den ene».
Jan Christensen gir i Oslogjengen (2005) et noe annet bilde av styrken: Fehmer regnet med at det bare skulle komme én ufarlig nordmann, og bare tre Gestapo-folk og en tolk lå klare. Christensen forteller også at Wally Solheim gikk bort til de to på gulvet, kjente på puls og hjerte og erklærte at bare Tallaksen var i live — og at Fehmer likevel forsøkte å spørre Gram hva han het, uten å få svar.
Hubert Lennertz, som overtok saken etter at Clemens var såret, forklarte i november 1945 at Tallaksen etter omkring fjorten dager ble hentet fra krigslasarettet og satt i en venteselle på Victoria Terrasse, «godt utstyrt med ulltepper». Samme kveld ble han forhørt av Siegfried Fehmer. Til stede var også Lennertz, Richard Bruns, kriminalsekretær Fink, Finn Kaas — og statspolitimannen Reidar Voigt, som selv ble skutt og drept en drøy uke senere.
Ifølge Lennertz fortalte Tallaksen «godvillig» om sitt eget liv — også at han hadde skutt en tysk Sipo-mann ved Tullinløkka. Men dekkadressen sin ville han ikke oppgi. Fehmer snakket hardt til ham og slo i bordet. Etter rundt tre timer tilbød Fink seg å snakke med Tallaksen alene. Fehmer satte inn en flaske akevitt, og Tallaksen tok en dram. Til slutt skal han ha oppgitt en adresse. Finn Kaas forklarte at stedet lå i nærheten av Ullevål stadion — og at huset var tomt da Sipo rykket ut: «sogar alle möblene var vekk».
Samme kveld ble Tallaksen kjørt til Akershus av Fink, Kaas og Lennertz. Det fulgte en legeerklæring med, og en streng ordre: Fangen skulle enten lenkes til sengen med håndjern eller ha en vaktpost inne i cellen. Ordren ble ikke fulgt. Neste morgen — eller morgenen etter, Lennertz husket ikke sikkert — meldte den stedfortredende kommandanten på Akershus at Tallaksen hadde hengt seg i skoremmene sine i løpet av natten. Kaas sa skolissene. Fengselslegen skrev dødsattest med henging som dødsårsak, og etter ordre fra Fehmer ble Tallaksen ført som ukjent. Det stemmer med fengselsarkivene: Tallaksen står verken i Sipos fangekartotek for Akershus eller i sykestuas journal for 14.–30. november 1944.
Lennertz «forsikret» at Tallaksen ikke ble mishandlet mens han selv var til stede. At Tallaksen skulle være skutt under flukt, avviste han: Tallaksen var så svak at han neppe kunne løpe — «skulle han være skutt med en slik begrunnelse, foreligger det et opplakt drap».
Skjorte eller skoremmer, røpet eller ikke røpet: Den ene fortellingen er de overlevende kameratenes, den andre gjerningsmennenes. Begge hører med.
Gregers Gram
Gregers Gram ble skutt under skuddvekslingen og døde samme natt på det tyske krigslasarettet på Sinsen.
Blant papirene Gram hadde på seg, fant Sipo telefonnummeret til en dekkadresse. Det førte til at Egil og Inger Johanne Halle ble arrestert 14. november — av Fehmer, Finn Kaas og «en Vogt», ifølge Egil Halle selv.
Johan Edvard Tallaksen
Tallak ble såret og tatt til fange. Etter omkring fjorten dager på lasarettet ble han forhørt av Fehmer på Victoria Terrasse, og døde kort tid etter i en celle på Akershus festning.
Plasscaféen i dag: Plasscaféen var en avholdskafé i første etasje i en eldre leiegård i Markveien 35. Gården ble revet i 1977. Det er satt opp en minneplakett om hendelsen på bygget som står der i dag.
- Landssviksaken mot Rudolf Schubert (O.Pk.V 12020/45): avhør 16. juli 1945
- Landssviksaken mot Emil Clemens (O.Pk.V 12019/45): avhør av Clemens 19.–20. juli 1945, Erik Pedro de Riis Nagel 17. oktober 1945, Hubert Lennertz 8. november 1945, og Nora J. Bjørnberger (Kjesäter, 27. februar 1945)
- Landssviksaken mot Finn Knutinge Kaas (O.Pk.V J.sak 6123/45): Kaas' egen forklaring om Plasskafé-saken, 19. juni 1945
- Bernt Rougthvedt: Dødsspillet, Cappelen Damm 2012
- Jan Christensen: Oslogjengen. Europas beste sabotørgruppe (2005), s. 259–261
- Egil Halles spørreskjema for tidligere politiske fanger, 1945 (Nasjonalarkivet, AV/RA-S-1560/L/L0005)
- Akershus fengsel: Sipos fangekartotek og sykestuas «Truppenkrankenbuch» 1944–45 (Nasjonalarkivet, AV/RA-RAFA-5969)