Historien om Max Manus' rømning fra Ullevål sykehus i mars 1941 er blitt fortalt mange ganger — i bøker, filmer og muntlige beretninger. Men politirapportene som ble skrevet i dagene etter rømningen har i liten grad vært brukt som kilde. Ni rapporter avgitt til Statspolitisjefen og Oslo og Aker Politimesterembede, nå bevart i Riksarkivet i Oslo, gir et detaljert og til dels overraskende bilde av hva som faktisk skjedde natt til 14. mars 1941.
Det som følger er basert direkte på disse rapportene — avhørene av vaktene, sykepleierne, legene, romkameraten og massøren. Et øyeblikksbilde fra etterforskningen av en rømning ingen helt klarte å forklare.
Max Manus ble innlagt på Ullevål sykehus, 3. avdeling, rom 219 i midten av februar 1941, etter å ha hoppet ut av et vindu under arrestasjonen i Vidars gate 4. Overlege Carl Semb så ham for første gang mandag 17. februar.
Røntgenbilder avdekket to alvorlige skader: et brudd i overkant av høyre skulderblad og et brudd i en av ryggsøylens tverrtagg. I tillegg hadde han kraftig hjernerystelse. Reservelege Christian Bruusgaard vurderte at Manus trengte minst én måneds sengeleie og ville være arbeidsudyktig i flere måneder. Overlege Semb fastslo at sengeleiet burde vart 4–5 uker, og at ingen av bruddene ville vært grodd innen 6–8 uker.
Massør Erling Herstad behandlet Manus regelmessig. Han beskrev pasienten som muskuløs, smidig og utholdende — men understreket at det var fullstendig utenkelig at Manus i sin tilstand kunne klare seg ut av et vindu og over et gjerde uten hjelp utenfra. Herstad masserte Manus siste gang dagen før rømningen, rundt kl. 10.30–11.00.
Romkamerat Jørgen Stadsklev, som lå i samme rom de tre siste ukene, fortalte at Manus var pratsom og aldri klaget over hodesmerter. Manus hadde sagt at han var tatt for å ha hatt befatning med våpen, og at fem–seks personer var implisert. Han brukte ordtaket: «Den drukner ei som henges skal.» Ingen fluktplaner ble nevnt.
To politikonstablers hadde vakt ved rom 219: konstabel 1605 Ilsaas og konstabel 1694 Töraasen. De hadde tjeneste fra kl. 23.00 til 07.00 og satt i korridoren utenfor rommet. Inne i rommet hadde sykepleierske Astrid Olsen sin 2. nattevakt. Hun pleide å sitte ved døren.
Ut på morgenen — eksakt tidspunkt er ukjent — ropte Manus og ba om vann. Han ga søster Astrid glasset og hun hentet vann i springen på rommet. Da hun kom tilbake ble hun slått ned. Hun kunne ikke forklare nøyaktig hvordan det skjedde.
Ca. kl. 03.50 var Ilsaas på toalettet. Töraasen satt i korridoren og fikk ringning fra rom 219. Vakthavende søster Ruth kom fra kjøkkenet, gikk inn og kom straks ut igjen og løp etter oversøsteren. De gikk inn på rom 219 og kom tilbake med meldingen: Max Manus hadde hoppet ut av vinduet. Søster Astrid lå bevisstløs på gulvet mellom Manus' seng og sengen ved siden av. Et skjermbrett som sto mellom henne og Manus var veltet.
— Overlege Carl Semb, rapport 39, mars 1941
Töraasen hentet Ilsaas på badet. Ilsaas tok revolveren og løp ned trappen og rundt sykehuset. Det var fullmåne og god sikt. Han fant tydelige spor i snøen etter at Manus hadde landet på bena under vinduet — og deretter spor etter minst to personer i snøen bortover mot veien. Ilsaas hørte det han trodde var en bil som kjørte bort, men så ingen. Han fant bilspor på veien, men de var utydelige.
Töraasen løp til portvakten for å melde fra. Ingen hadde kommet ut den veien. Han tok med seg to mann og løp etter. Han så en bil som kjørte i retning av krysset Thulstrupsgata–Kirkeveien. Ilsaas meldte siden at Manus hadde klatret over gjerdet mot Thulstrupsgata og var forsvunnet.
Ca. kl. 04.45 kom Schnellkommandoen og innhentet opplysninger. Ilsaas og Töraasen ble med til Politihovedstasjonen. Kl. 06.50 fikk de opplyst at søster Astrid hadde sterk hodepine og hadde fått en liten hjernerystelse. De to små riftene ved tinningen hadde hun, ifølge sin egen forklaring, fra et tidligere fall.
Vinduet i rom 219 var 8,70 meter over bakken. Avstand fra husveggen til nedslaget i snøen var 0,45 meter — nesten rett ned. Til andre side av kjøreveien: 4,50 meter. Bredden av kjøreveien: 3,40 meter.
Overlege Carl Semb ble varslet rundt kl. 04.30 og var, ifølge rapporten, «temmelig forbauset over at rømningen i det hele tatt hadde vært mulig». Konklusjonen fra alle de medisinske vitnene — reservelege Bruusgaard, lege Skrinde, overlege Semb og massør Herstad — var samstemmig: Manus' skader var så alvorlige at det var medisinsk sett nær utenkelig at han alene hadde klart å komme seg ut av vinduet og over gjerdet.
Sporene i snøen fortalte den egentlige historien: minst én person hadde ventet ham utenfor. En bil hadde stått klar. Rømningen var planlagt og koordinert utenfra.
I dagene fra 14. til 27. mars 1941 avhørte politibetjent Reidar Voigt en rekke vitner ved sykehuset. Ingen av de avhørte sykehusansatte kjente Manus fra før. Politiet fant ingen konkrete holdepunkter for at noen ved sykehuset hadde hjulpet ham. Det forelå heller ikke noe formelt forbud mot besøk hos fangen — en detalj politirapportene noterer uten kommentar.
Romkamerat Karl Andersen, som lå i sengen ved siden av Manus den natten, var så dårlig at han ikke merket noe av støyet. Legen bekreftet at Andersen var delvis uklar. Det fantes dermed ingen vitner til selve øyeblikket da Manus slo ned søster Astrid og hoppet ut.
Reidar Voigt gikk senere over i Statspolitiet og arbeidet tett med Gestapo. Som statspolitifullmektig ble han skutt og drept av Andreas Aubert og Henrik Hop 4. desember 1944 — se Likvidasjon på beste Frogner.
Etterforskningen kom aldri til bunns i hvem som hjalp ham. Hvem som sto utenfor i mørket med bilen — hvem som bar Manus over gjerdet med brudd i skulder og rygg — fremgår ikke av rapportene.
- Riksarkivet, Oslo: Rapporter nr. 2, 3, 20, 28, 29, 37, 38, 39 og 41 om Max Manus' rømning fra Ullevål sykehus, mars 1941. Transkribert og sammenstilt april 2026.
- Rapport 2 og 3: Konstablene Ilsaas og Töraasen
- Rapport 20: Reservelege Ragnar Skrinde
- Rapport 28: Sykepleierske Astrid Olsen
- Rapport 29: Romkamerat Karl Andersen
- Rapport 37: Romkamerat Jørgen Stadsklev
- Rapport 38: Reservelege Christian Bruusgaard
- Rapport 39: Overlege Carl Semb
- Rapport 41: Massør Erling Herstad