Akershus Festning

Martin Olsens egne ord.

Martin Olsen forteller om hvordan han og Tor Stenersen ble overrasket av Gestapo 11. desember i 1944.

Oslogjengen.no har fått tilgang til den orginale rapporten som Martin Olsen skrev etter aksjonen som førte til at Tor Stensersen tok sitt eget liv i en celle på Akershus festning. Rapporten gjengis slik den ble skrevet engang i juni 1944. Alle ord er nøyaktig slik Martin Olsen skrev de den gangen. Les om hvordan Martin Olsen kjempet for å redde sin venn ut fra fangenskapet på Akershus festning.

Tidsriktig kart over aksjonsstedet

Til col. Wilson og obertstltn. Öen.
Fra Martin Goldfinch
Juni 1944.

Rapport vedr. Tor.

Tor og jeg blev gitt dekkleilighet av SL. Denne som bestod av 2 små værelser var tidligere benyttet av ledelsen som konferanserum. På forespörsel blev vi fortalt at leiligheten var nettopp vervet og kun noen få personer kjente den. Da det for tiden var meget vanskelig med passende dekkleiligheter besluttet vi å benytte den. Til trods for at flere personer hadde vært der. Vi blev fortalt 3-4 og alle sammen folk som arbeidet i og for SL.

Etter at jeg hadde hentet Tor og alt vårt stoff i D.15 etter droppingen blev hele vårt utstyr plassert i leiligheten. Vi var oppmerksom på at det var dumt å ha alt på en plass, og ba om lagerrum. Vår ordonnans gjorde hva hun kunne, men på det tidspunkt da ulykken skjedde, hadde det ikke lykkes henne å skaffe passende lagerplasser.

Hadde også blitt tilbudt snekker av SL for å lage et hemmelig rum for våre papirer. Vi var interesserte, men heller ikke det gikk i orden för smellet. Hadde bodd i Oslo 10 dager för uhellet fant sted.

Lördag formiddag 11. eller 12 desember kom vår ordonnans og fortalte at 2 mann var arrestert som kjente leiligheten. Jeg ba straks om en ny. Hun kunne umulig skaffe sådan i löpet av dagen og ba oss vente til neste. Grunnen var at arrestasjonenen av studentene hadde fulstendig sprengt dekkningssystemet. Vi gikk med på dette.

Samme dag ca. Kl. 15.30 satt Tor og jeg og arbeidet. Tor med medbragt skisse over flyplass. Jeg codet en meldeplass for Company i Oslo som de skulde ha i reserve.

Leiligheten som lå i hjörnet av Drammensveien og Halvdan Svartes gt.

Gestapo ankommer

var i 2 etasje, og lå ut mot gaten (Halvdan Svartes gt.) Tor sitter ved vinduet. Plutselig farer han opp og sier: ”Der kommer fanden danse meg svina” ”Töys”, sier jeg, ”Du må ta det med ro.” ”Jo. 6-8 mann.” I det samme ringer det på i vår leilighet.

Hovedinngangen som heldigvis var låst er forsynt med elektrisk lås og kan åpnes fra de forskjellige leiligheter ved å trykke på en knapp.

Jeg griper pistolen som ligger ved siden av meg på bordet. Dessverre hadde jeg tatt ut patronene for å la magasinet hvile. I farten får jeg derfor med meg bare 5 stk. Jeg kikker ut og får se at en Gestapo har tatt stilling bak et tre og ser rett inn i vårt vindu med höyre hånd stukket ned i frakkelommen. De andre kan jeg ikke se! ”Kom” roper jeg til Tor, ”vi tar dem bakfra.” Hvoretter jeg styrter ut i gangen.

I mellomtiden hadde Gestapo ringt på i en annen leilighet hvor de hadde åpnet hoveddören. I samme öyeblikk som jeg kommer ut i trappen kommer Gestapo löpende opp fra 1.etasje. Jeg springer opp i 3.etasje. Tor rekker dessverre ikke å nå ut. Han forsökte antakelig å få med seg papirene.

Jeg trodde nu at Gestapo hadde sett meg og tar stilling i 3.etasje for å ta i mot dem. De stopper dog foran vår entredör og begynner å ringe på og skrike: ”Lukk opp”. Samtidig prater de ivei på tysk. Jeg kunne ikke oppfatte hva de sa.

Fra 3.etasje kunne jeg se dem såvidt ved å böye meg over rekkverket. Det var 4-5 mann og flere hadde pistolene fremme.

På dette tidspunktet trodde jeg helt sikkert at det var Tor og meg de var ute etter og at samtlige som stod foran dören var Gestapo. Det ville være nyttelöst å forsöke å skyte seg forbi disse. Min förste tanke var å komme meg ut i gaten på en eller annen måte og få satt vakten derute ut av spill slik at Tor hadde klar bane til å hoppe ut vinduet. Forsökte först å komme opp på taket og derfra ned ved å klatre i en eventuell renne. Det gikk ikke.

Gestapoene bråket og slo i dören og jeg forstod at det måtte handles hurtig.

Tok derfor sjansen på muligens å skyte meg forbi dem, og begynte å gå ned trappene. I förste etasje stod det 5 mann i gangen. Trodde igjen at alle var Gestapo. Jeg var ifört skioverall og hadde pistolen på maven. Hadde nemlig ingen lommer i skidrakten. Blev litt usikker når jeg så svina som for et par manns vedkommende hadde pistol i neven. Jeg lot som ingen ting og forsökte en blöff med bare å gå forbi dem. En gjorde antydning til å stoppe meg, men lot det av en eller annen grunn være.

Drammensveien 117

Det löp en iling gjennom meg når jeg slapp forbi. Nu hadde jeg alle tiders sjangse til å få tatt vaktposten utenfor.

En av Gestapoene fulgte meg hele tiden med öynene og jeg turde ikke trekke pistolen. Kom så ned til hovedinngangen. Åpnet denne for å komme meg ut. Plutselig spratt en Gestapo på meg og kjörte pistolen opp i maven på meg og spurte på gebrokkent norsk hvem jeg var og hva jeg skulle. Det var en forferdelig type. Jeg kunne ikke få trukket pistolen og samlet meg derfor til å slå ham ned. Pluteslig får jeg se en kar til 5-6 meter borte til höyre for meg. Trodde med en gang at også han var Gestapo og jeg gjorde derfor intet annet enn å spille dum og uforstående. Sa at jeg bodde i bygningen og skulle ut en tur. Han lot meg gå, men fulgte meg hele tiden med öynene.

Min tanke var nå å gå rundt et hjörne, trekke pistolen fra maven. Holde den bak ryggen og komme tilbake og skyte dem ned. Den ene av Gestapoene ropte flere ganger: ”Ich kann nichts sehen.”

Hadde nu kommet ca. 25 – 30 meter fra huset da et helvetes spetakkel hörtes.

Gestapo hadde sprengt dören og Tor som lå klar hadde gitt dem en kraftig overhaling.

Jeg snudde meg nu rundt, trakk pistolen og skjöt 3 skudd mot de 2 Gestapoene. Den ene grep seg til skulderen og gikk ned med en gang. Den andre som bare fikk et skudd gikk også ned. Hvorvidt jeg traff ham tör jeg ikke si. Det kan tenkes at han kastet seg ned for dekning. Han lå i hvert fall stille da jeg löp.

Jeg stod nu uviss og var ikke sikker på hva jeg skulle gjöre. Jeg var meget opphisset og usikker. Tor alene med 5 mann i huset. Jeg utenfor med bare 2 skudd igjen. Etter spetaklet i huset å dömme var han sannsynligvis ferdig. Jeg kikket mot inngangen. En mann kom ut. Ikke Tor. Jeg burde ha gått tilbake og forsökt å hjelpe. Men gjorde det ikke. Jeg löp.

Den förste timen gikk jeg rundt for å varsle alle som kjente leiligheten. Det gjaldt först og fremst vår ordonnans og Streamer. Dessuten Edvardsen og ”Anton” fra SL.

Det gikk heldigvis i orden. Gikk til Company som selvsagt var meget forskrekket og nedfor etter historien. Fikk også tak i Streamer. Jeg fremkastet nu et forslag å gå tilbake til leiligheten og ”rydde opp”. Aktet da å benytte brannflasker og håndgranater. Dette kunne dessverre ikke skaffes tilveie så hurtig at det vilde få noen effekt og planen måtte derfor kanseleres.

Hvorledes det gikk med Tor.

Det viste seg senere at det bare hadde vært 5 Gestapo. 2 utenfor og 3 inne. De to andre inne var henholdsvis vaktmester som var tilkalt og et medlem av SL som var arrestert tidligere og som hadde fulgt Gestapo til vår leilighet. Han ante ingeting om vår eksistens. De som Gestapo ventet å finne var antakelig SL.

Gestapo bröt opp dören. Tor åpnet ild og den ene tysker ved navn Kurt Lebinsky (Lewinsky) som var leder for gjengen blev truffet i maven og gikk ned. Vaktmesteren fikk streifskudd i tinningen. Tor trodde selvsagt at også han var tysker. Den andre tyskeren löp nu ned trappen, mens den tredje kastet seg ned foran benene på SL-mannen. Tor kom nu ut av leiligheten. Han var vissno såret, for han holdt seg til hodet. SL-karen ropte: ”Ikke skyt, jeg er nordmann”. Tor löp nu ned trappen. Ny skuddveksling fant sted. Det blev ropt: ”Hilfe hilfe”. Plutselig spretter Gestapoen som har kastet seg ned opp; han löper ned trappen og skyter antakelig Tor ned bakfra.

Det blev nu foretatt utrykning av Schnell kommando. 4 mann blev båret bort på bårer innklusiv Tor. Ströket kort etter sperret av. I leiligheten blev det satt vakt. 4 mann hvorav 2 fra statspolitiet. De satt der kun et dögn. Vårt utstyr blev båret bort kort etter det var over.

Det blev nu sendt telegram til U.K. hvori Tor og jeg blev kalt Kalle og Knut. Det volte tilsynelatende en del misforståelser da våre dekknavn ikke var kjent i U.K.

Tor blev kjört til Aker Sykehus som er tysk militær sykehus. Det tok lang tid för vi fikk noen positive opplysninger derfra. Betjeningen er utelukkende tysk undtatt 4-5 sykepleiersker som var betraktet som ”stripete”.

Fikk endelig vite hvor han lå. Samme person som gav oss disse opplysninger hadde fått anledning til å snakke med Tor under transport til operasjonssal. Han var vissnok truffet av 4 kuler hvorav 1 i hodet. Vedkommende hadde spurt: ”Er det noen beskjed?” Tor hadde svart: ”Mitt navn er Tor Stenersen. Jeg har ingenting sagt og vil ingenting si.”

Satte nu i gang forberedelsene for å få ham ut. Dette lille julaften. Skisse blev skaffet og en del ufullstendige opplysninger gitt oss.

Tor lå i et rum med gitter foran vinduet. 3 mann med pistol og maskinpistoler holdt vakt. 2 inne og 1 ute i korridoren. Det var også sjangser for at han var lenket til sengen. Dessuten var det også bevepnet vakt i porten inn til sykehusområdene.

Ville benyttet 4 mann med bil til jobben. 2. juledag var alt klarert. Så kom beskjed om at Tor var blitt flyttet til Akershus festning allerede lille julaften. Dette var en nedslående melding og sjangsen for å hjelpe vår venn fallt betraktelig. SL var mindre begeistret for at vi forsökte å få ham ut under så farlige forhold. De mente at vi også lett kunne bli tatt og derved kunne situasjonen bli meget forverret. Var enig i prinsippet. Vi vurderte saken nökternt og fant sjangsene vår så store at vi burde forsöke.

Etter at Tor var flyttet til Akershus var vi mer tilböyelige til å være enige. Men jeg forespurte SL om de ikke kunne skaffe kontakter og se hvorledes det hele lå an. Det blev 24 som hjalp oss. Han skaffet en forbindelse inn til Akershus og fikk i förste omgang smuglet inn en giftpille med en hilsen fra oss alle. Hans kontakt mente på dette tidspunkt at det ville være håplöst å forsöke noe.

Plutselig en dag sier vedkommende at han muligens kan skaffe nökler og da vilde det hele fortone seg annerledes. Vi kunne simpelthen låse oss inn i fengselet etter å ha klatret over muren som går rundt. Det som måtte til var å få holdt opp eller skutt 4-5 mann. Hvorav 3 stadig vissnok lå og sov.

Rekognosering blev satt i gang og 24 (Gunnar Sønsteby red. anm.) og jeg fant en stige som vi kunne benytte til å komme over den 4-5 meter höye festningsmur. Dessuten visste vi nöyaktig i hviken celle Tor satt. Det hele så virkelig lovende ut.

SL og flere med dem var meget skeptiske. De mente forsöket ikke var verdt. Vi var jo midt oppe i arbeidet. Hvis dessuten vi blev tatt levende kunne det bli katastrofalt mente de. Vi kjente for meget … o.s.v.

Jeg var selvsagt klar over dette, men sjangsene for å få Tor ut var så store at jeg insisterte på å få lov. Forespurte for sikkerhets skyld U.K. som önsket good luck.

Skulle selvsagt ta alle forholdsregler for ikke å bli tatt levende. Alle mann (hadde tenkt å bruke 4 stk.) skulle gå inn med giftpille i munnen og selvsagt meget godt bevepnet med pistoler, lydlöse stenguns og håndgranater.

Nöklene skulle skaffes tilveie og kontakten som hittil hadde vært litt pessimistisk mente var der for sjangser.

Vi aktet å sette i gang i mörkeperioden för påske. Dessverre meldte 24 at den ene nökkel ikke kunne skaffes tilveie för etter påske. Den måtte hentes ut fra et bestemt sted, hvor vedkommende som skulle greie det ikke kunne komme til för. Dette var meget kjedelig. Reiste nu selv ut for mottakning av stoff. Når jeg så kom tilbake fikk jeg höre av SL at Tor hadde gjort fluktforsök i mellomtiden. Dette hadde nær lykkedes. Han skulle ha hoppet ut gjennom vinduet på badet, löpt over festningsplassen, hoppet over en mur og kommet seg ut på gaten. Han blev så skutt ned av vakten. Vissnok truffet i benet. Blev bragt inn og fryktelig maltraktert av Gestapo som var blitt tilkalt. Deretter blev han slept inn i sellen. Etter et kvarter skulle han hentes ut til forhör, men blev da funnet död i sellen. Tor hadde tatt sitt liv.

Det var et stort tap at vi mistet vår venn og leder. Hans sunde og flotte innstilling sammen med hans fighting spirit gjör at han står for oss som kjente ham som et lysende eksempel. Han var og vil alltid være vårt forbillede.

Selve historien lærte vi meget av. Det var bare så sörgelig at den blev så kostbar. Vi blev meget forsiktigere på alle måter. Det viste seg at de ting vi lærte om security på F.S. må overholdes. Vi hadde f.eks. ikke planlagt i detaljer våre forholdsregler med tanke på overraskelse. Etterpå var vi for övrig bevepnet med håndgranat og pistol som vi alltid hadde på oss. I leiligheten hadde vi også stenguns samt underminert vårt stoff og papirer i forbinnelse med boobytraps. Vil understreke at folk som går hjem må apsolutt fölge securitylinjene selv om de föler seg aldri så sikre.

Martin Olsen,
act.löytnant.{jcomments on}