Johan Edvard Tallaksen

Johan Edvard Tallaksen vokste opp i en trygg sørlandsfamilie, ble en dyktig idrettsmann og en populær ung mann — og til slutt en av de mest erfarne sabotørene i Oslogjengen.

Gjennom familiehistorie, samtidige kilder, øyenvitneskildringer og arkivmateriale fra SOE har vi forsøkt å tegne et mest mulig helhetlig bilde av mennesket og helten Tallaksen. Hans historie er også vår historie.

Johan Edvard Tallaksen var ikke en mann som søkte rampelyset. Han ble heller et lys for andre — et symbol på besluttsomhet, mot og selvoppofrelse i en tid da alt syntes tapt. Den unge mannen fra Kristiansand skulle bli et navn hvis ekko fortsatt lever i norsk motstandshistorie.

Kristiansand, slutten av 1800-tallet. Sørlandsbyen var preget av handel, sjøfart og et småbysamfunn der alle kjente alle. Midt i denne verden vokste slekten Tallaksen frem.

Johan Edvard Tallaksens far, Rasmus Tallaksen (1878–1950), drev en velkjent manufakturforretning i Markens gate 22. Han giftet seg i 1907 med Ludmila Elenora Stumpf (1884–1921), datter av den tsjekkisk/østerrikske slakteren Ladislav Stumpf og Amalie Gjertsen fra Kristiansand. Ludmila kom fra en stor søskenflokk og hadde en bakgrunn som bandt det kontinentale Europa sammen med Sørlandet.

Rasmus' far, som også het Johan Edvard, var sjømann og styrmann. Sjøfartens livsførsel og byens internasjonale preg lå dermed i blodet.

Forretningen til Rasmus gikk godt, og familien levde under gode vilkår. Kristiansand var en liten by, men med nær kontakt til kontinentet, og familien Stumpf-Tallaksen var både respektert og godt likt.

Den 17. august 1918 ble Rasmus og Ludmilas fjerde barn født. Fra første stund fikk gutten kallenavnet «Lillegutt». Han hadde da søsknene Leopold (f. 1908) og Karen Marie, kalt Kaia (f. 1910). En eldre bror, Reidar, hadde dødd som spedbarn.

Tragedien rammet familien tidlig. Påsken 1921, bare tre år gammel, mistet Johan Edvard moren sin i en av Norges første bilulykker. Ludmila ble drept da bilen hun satt i havarerte ved Høvåg. I dødsannonsen ble Johan Edvard omtalt som «Lillegutt», og i begravelsen ble Griegs Våren spilt — en melodi som også skulle tone under hans egen bisettelse 24 år senere.

Etter morens død fikk hushjelpen Guri en viktig rolle. Hun ble som en morsfigur for Johan Edvard og forgudet ham. Samtidig ga tapet av moren gutten et alvor i uttrykket som fulgte ham resten av livet.

Johan Edvard fikk sin utdanning ved Kristiansand Katedralskole, før han en tid gikk på Treider Handelsskole i Oslo. Han var en aktiv og sosial ungdom, som elsket natur, sport og sjøliv.

I 1936 ble det bygget en seilbåt i Grimstad — Garmin II — som stod registrert på Johan Edvard. Han var ivrig seiler og tilbrakte mye tid på sjøen. Han drev også med tennis, orienteringsløp og jakt. Familien hadde hytte i Setesdal, hvor han ofte var sammen med venner.

Han var høyreist og mørkhåret, med et uttrykk som ble beskrevet som både alvorlig og tiltrekkende. Jentene i Kristiansand la merke til ham, og ifølge flere beretninger var det snarere de som løp etter ham enn motsatt. Likevel var han beskjeden og sympatisk, en mann folk trivdes sammen med.

Midt på 1930-tallet reiste Johan Edvard ut i verden. Europa var i endring: Hitlers Tyskland ble stadig mer militarisert, og Berlin var allerede en politisk smeltedigel. Men for unge nordmenn som Tallaksen var Tyskland også et sted for språk, arbeid og kultur.

I 1935/36 oppholdt han seg i Dresden, hvor han arbeidet på en fabrikk som produserte kunstsilke. Gjennom sin bror Leo fikk han kontakt med Randi Fjermeros, en ung kvinne fra Kristiansand som studerte dekoratørfaget i Berlin. De to møttes, brevvekslet og reiste sammen hjem via Danmark og ferge til Kristiansand.

Randi husket Johan Edvard som en livlig og sosial gutt, godt likt i hennes vennekrets. Sammen vandret de i Tiergarten, lo av billig alkohol og trivdes i et Berlin som ennå hadde et skinn av normalitet — selv om nazismen allerede la sine mørke skygger over byen.

Dette var også tiden da Randi begynte å se på ham som noe mer enn bare «Lillegutt». Hun fortalte senere at han var vakker, sympatisk og tiltrekkende, men også litt reservert — jentene løp mer etter ham enn han etter dem.

I 1936 ble Tallaksen innkalt til verneplikt i Hans Majestet Kongens Garde. Han tjenestegjorde som korporal fra 1. september 1936 til 1. mars 1937.

Oppholdet i Garden ga ham disiplin, utholdenhet og militær erfaring som skulle bli uvurderlig da krigen kom. Kameratskapet i tjenesten styrket hans sosiale sider, men han fremsto samtidig som en mann med lederegenskaper.

Den høye, mørke kristiansanderen skilte seg ut i uniform. Med sine 189 cm raget han over de fleste, og hans alvorlige, konsentrerte vesen gjorde inntrykk på både medsoldater og overordnede.

Natten til 9. april 1940 endret alt seg. Tyske krigsskip seilte inn Oslofjorden. Blücher ble senket ved Oscarsborg festning, men de øvrige styrkene inntok Norge med forbausende letthet. Tyske fallskjermsoldater tok Fornebu flyplass, og i løpet av timer marsjerte tyske soldater gjennom Oslos gater.

I Kristiansand ble havnen og kystlinjen raskt overtatt. Den 22 år gamle Johan Edvard handlet umiddelbart: han meldte seg til tjeneste i det som ble kjent som Setesdalskompaniet (IR.7). Han og andre unge menn rykket nordover i håp om å stoppe fienden.

Men håpet var kortvarig. Allerede 19. april 1940 kapitulerte kompaniet — uten å ha avfyrt et eneste skudd. Tallaksen var dypt skuffet. Den første muligheten til å kjempe for landet var blitt tatt fra ham. Han vendte tilbake til Kristiansand, mer bestemt enn noen gang på at hans tid skulle komme.

Etter kapitulasjonen i april 1940 vendte Johan Edvard tilbake til Kristiansand. Byen var allerede preget av tysk okkupasjon: soldater marsjerte i gatene, hakekorsflagget vaiet på offentlige bygninger, og dagliglivet ble regulert av rasjonering og kontroll.

Allerede samme høst, i august 1940, dro han på en forretningsreise til Leipzig for å kjøpe tekstiler til farens forretning. Han tok fly til Berlin, deretter tog til Leipzig, og oppholdt seg om lag ni dager i byen. Turen ga ham et konkret innblikk i det Tyskland som nå hadde lagt store deler av Europa under seg.

Sommeren 1941 tok seks unge menn fra Sørlandet et dramatisk valg. De bestemte seg for å flykte fra det okkuperte Norge for å slutte seg til de allierte styrkene i Storbritannia. Gruppen besto av Johan Edvard Tallaksen, Birger Fjeldstad, Reidar Keim, Olav Berge, Thorleif Nodeland og Trygve Åsland.

Fra Kristiansand la de ut i en liten 22 fots motorbåt og satte kursen mot Storbritannia. Overfarten over Nordsjøen tok tre døgn og var farlig. Ifølge avisartiklene mistet de kursen underveis, og Reidar Keim måtte hoppe i sjøen for å reparere roret.

Den 16. august 1941 satte de kursen vestover. Uværet over havet pisket båten, men de holdt ut. Underveis feiret de Johan Edvards 23-årsdag med en dram som han hadde byttet til seg av en tysker i farens butikk. Til slutt nådde de Eyemouth i Skottland, der de ble mottatt av britiske myndigheter. Dokumentene viser at Tallaksen ankom 19. august 1941.

Skottene tok imot dem med nysgjerrighet. Johan Edvard tilbød politimannen som møtte dem en dram fra flasken han hadde båret med seg — en første gest fra en sørlending som nå var fast bestemt på å bli soldat.

Kort tid etter ankomsten til Storbritannia ble Tallaksen registrert av britiske myndigheter. M.I.5 sjekket ham ut i september 1941 — svaret kom 30. september: «Nothing Recorded Against.» Han ble anbefalt til bruk som agent, og innrullert i N.I.C.(1) rundt 16. september 1941.

Han ble tatt opp i den norske avdelingen under britisk ledelse, kjent som Kompani Linge, tilknyttet SOE (Special Operations Executive). Som del av denne tjenesten måtte han underskrive en taushetserklæring ved Special Training Schools i Whitehall i London. I erklæringen forpliktet han seg til aldri å avsløre identiteten til andre agenter, organisasjonens metoder, treningssteder eller operasjoner.

Etter ankomsten ble gruppen delt. Fire ble sendt videre til Little Norway i Canada, mens Johan Edvard Tallaksen og Birger Fjeldstad ble sendt til London. Her startet den lange og krevende treningen som skulle gjøre ham til en av Norges mest effektive sabotører.

Treningen begynte ved Stodham Park 18. september 1941, deretter Meoble fra 9. oktober. Samme høst gjennomgikk han fallskjermtrening ved Ringway — fire hopp. Deretter fulgte spesialkurs: S.T.S.31 (april 1942), øvelsen Maryborough II (februar 1943), S.T.S.XVII industrisabotasje (mars 1943), S.T.S.XVIII hjemmelagde eksplosiver (juli 1943), telekommunikasjonssabotasje (august 1943), øvelsen Lindertis (september 1943) og låseplukking (oktober 1943).

I mars 1943 gjennomgikk Tallaksen et fullstendig kurs i industrisabotasje — mot kraftstasjoner, aluminiumverk, gruveanlegg, havneanlegg, jernbaner og telekommunikasjon. Kursrapporten fra S.T.S.17 karakteriserer ham som «en ivrig og hardtarbeidende elev med tydelige lederegenskaper» og gir karakteren «very good» i mekanikk, elektrisitet og transport.

12. november 1943 gikk Johan Edvard Tallaksen inn i feltet på operasjon «Company». Oppdraget var å angripe Arendal Smelteverk ved Eidehavn — et verk som produserte 4 000–5 000 tonn silisiumkarbid i året, alt øremerket tysk produksjon av slipemidler for krigsindustrien.

Partiet besto av tre mann: Tallaksen som leder, fenrik Birger Braathen Rasmussen, og sersjant Armand Ragnar Trønes. Etter å ha tatt seg inn til målområdet — 40 km fra droppstedet — rekognoserte de verket og angrep en uke etter nedslaget. Tross sterk tysk vakthold på anlegget og i distriktet klarte de å ta seg inn i fabrikkområdet, overmanne vaktene og plassere sprengladninger på syv av åtte transformatorer. Den åttende var under reparasjon og dekket av sandsekker.

Eksplosjonene var kraftige. Syv transformatorer ble ødelagt av eksplosjon og brann. 120 tonn transformatorolje brant opp. Vesentlige strukturelle skader ble påført. Transformatorene var av spesialkonstruksjon — britisk etterretning vurderte det som «usannsynlig at produksjonen ville bli gjenopptatt». Partiet trakk seg tilbake uten skader, i henhold til plan.

I sin anbefalingsskrivelse for Military Cross til Tallaksen beskrev brigadier Mockler-Ferryman (for general Gubbins) operasjonen slik: «Fenrik Tallaksen var ansvarlig for ledelsen av operasjonen, og suksessen kan i stor grad tilskrives hans tekniske dyktighet, topografiske kunnskap, lederegenskaper og høye mot. Han delte personlig ansvaret for å legge ut ladningene.» Lord Selborne, i sitt brev til War Office i mars 1944, konkluderte: «The operation was a complete success and it is unlikely that production will be resumed.»

Etter operasjon Company oppholdt Tallaksen seg i feltet i Norge frem til sommeren 1944. 17. juli 1944 ankom han Stockholm fra feltet. 23. august 1944 reiste han inn i feltet igjen — nå på operasjon Goldfinch, som var Oslogruppens samlede navn på feltarbeidet i Oslo og omegn fra sommeren 1944 og utover.

Han ble raskt trukket inn som en kjerneressurs i den gruppen som SOE kalte «the Oslo Detachment of NORIC» — de UK-trente agentene som opererte koordinert i Oslo. Fra mai til oktober 1944 deltok han i seks separate sabotasjeaksjoner i og rundt Oslo, og var ifølge sin Bar to MC-anbefaling ansvarlig for fjerning av seks norske forrædere.

Etter Operasjon Company og under Goldfinch-arbeidet ble Johan Edvard Tallaksen trukket dypere inn i det som i motstandsbevegelsen fikk betegnelsen rottearbeid: likvidasjonene av angivere, kollaboratører og politifolk som truet motstandens eksistens.

I Eivind Sæthers bok De likviderte – historien om «rottearbeidet» under andre verdenskrig understrekes hvor vanskelig dette arbeidet var, moralsk og psykologisk. Flere motstandsfolk fortalte etter krigen at de opplevde det som å skyte en bror — «en mann som snakket samme språk som deg, som kunne hatt familie som din egen.» Slike handlinger ble gjort i det skjulte, og det var i mange år etter krigen taushet rundt dem.

I januar 1944 ble Tallaksen sendt til Buskerud for å delta i likvidasjonen av lensmann Yngvar Løvdok, som ble betraktet som en farlig nazisympatisør og angiver. Noen uker senere ble politimannen Alfred Richard Jensen i Skien skutt av Tallaksen og Gregers Gram, assistert av lokale Milorg-folk. Jensen hadde blitt avslørt som angiver etter at dokumenter ble funnet i Hirden. Tallaksen og Gram fulgte ham på sykkel en mørk kveld, og liket ble fraktet bort og dumpet i Numedalslågen.

Til tross for det tunge ansvaret beholdt Tallaksen evnen til humor. Birger Rasmussen fortalte senere hvordan han etter en aksjon spøkte med at han var den første som hadde klart å klatre ned et grantre uten først å ha klatret opp i det.

Fra våren 1944 ble Johan Edvard trukket inn i Oslogjengen, den berømte sabotasjegruppen ledet av Gunnar Sønsteby (Nr. 24). Sammen med Gregers Gram, Max Manus, Birger Rasmussen og William Houlder gjennomførte de en rekke dristige operasjoner.

De sprengte Sørenga oljelager i Oslo havn, Verpen svovelsyrefabrikk ved Drøbak, Vacuum Oil-tankene ved Oslo havn med 200 000 liter solaolje, og saboterte AT-arkivene, trykkerimaskiner og en lokomotivmotor ved Thunes. Gjennom aksjonene vokste Tallaksen inn i en kjernegruppe. Han var respektert, ikke bare for sin dyktighet, men også for sin lojalitet. Han var ikke den mest pratsomme, men når han sa noe, lyttet de andre.

Høsten 1944 var situasjonen i Oslo dramatisk. Gestapo, under ledelse av den fryktede SS-Oberführer Siegfried Wolfgang Fehmer, hadde som sitt fremste mål å rulle opp motstandsnettverkene i hovedstaden. Gram og Tallaksen var Fehmers «mest ettertraktede vilt i 1944», som Kjell Staal Eggen uttrykte det.

Og de visste det selv. Etter at planleggingen av et angrep på Kjeller flystasjon var lagt — Kjell Staal Eggen sa seg villig til å delta og skulle komme til Oslo rundt 15. november — satt gruppen en kveld og pratet. Tallaksen fortalte om den dramatiske hendelsen i pinsen. Da historien var fertig fortalt, satt han stille et øyeblikk, og sa — halvt til seg selv, halvt til kameratene — at han mange ganger hadde tvilt på om han var voksen nok til å ta sitt eget liv dersom Gestapo skulle klare å fange ham. Mange hadde ikke klart det. «Tortur kan ingen holde ut uten å sprekke. Vi må være voksne nok til å ta våre liv. Jeg skal klare det jeg og!» Og så, etter en kort pause, med hevet røst: «Men snakk ikke om dette til noen. Tenk om jeg blir arrestert og ikke våger å ta mitt liv. Etter å ha vært stor på kjeften, kan jeg i så fall ikke se et menneske i øynene mer.» Det var ikke ord fra en redd mann — det var en beslutning, tatt på forhånd.

Noen dager etter reiste Tallaksen til Tønsberg for å hente en bil han hadde satt igjen til reparasjon. Bilen fikk igjen motorproblemer på veien tilbake. Han oppsøkte kontakter i Milorg D14 i Drammen for hjelp. Mekanikerne sa reparasjonen ville ta noen dager, så han tok toget til Oslo og kom tilbake til Drammen til avtalt tid.

Da ventet en overraskelse. Ved verkstedet sto en D14-mann han kjente godt — samme mann som hadde hjulpet ham under likvidasjonen av politibetjent Løvdok i Buskerud i januar 1944. Inne i bilen satt to ukjente menn. Det var tyske offiserer som hadde desertert fra Luftwaffe, fortalte D14-karen. De hadde hatt kontakt med en kommunistisk organisasjon i Drammen og sagt seg villige til å utføre sabotasje i Oslo-området. Kommunistene hadde utstyrt dem med sprengstoff og bil, men bilen hadde brutt sammen. «Så nå tenkte jeg at de i stedet kunne sitte på med deg innover.»

Tallaksen følte seg ikke komfortabel med opplegget. Instinktet sa ham at han ikke burde ha noe å gjøre med tyskere. Likevel — han hadde hørt at det fantes avhoppere, folk som sloss sammen med nordmennene. Og D14-mannen gikk god for dem. Tallaksen bestemte seg for å gi de to Luftwaffe-desertørene skyss til Oslo.

På veien spurte han hva slags sabotasjeaksjon de hadde planlagt. Svaret var en gedigen overraskelse: de tenkte å sprenge en peilestasjon og et bensinlager på Kjeller flystasjon. Nøyaktig det Tallaksen selv planla. Var det en utrolig tilfeldighet — eller en felle? Hadde Gestapo fått snusen av planene hans? Tallaksen fikk tillit til de to og fortalte dem at han drev med propaganda blant tyske soldater. Om de var heldige med Kjeller-sabotasjen, ville han «skaffe dem inn i en gruppe som han var medlem av».

Noen dager senere kjørte han de to tyskerne opp til flystasjonen. Der fikk han med egne øyne bevitne at installasjoner gikk opp i røyk. På veien tilbake til Oslo ble det gjort en avtale: de skulle møtes mellom klokken 20 og 21, mandag 13. november 1944. Det avtalte møtestedet var Plasskafeen på Olaf Ryes plass.

Tallaksen og Gregers Gram ble enige om å møte de to. Resten av gruppen holdt seg unna. Før de dro, stoppet Tallaksen og Gram innom en dekkleilighet. Det siste Tallaksen gjorde der var å brenne alle papirer han hadde på seg.

I Gunnar Sønstebys egne ord, fra intervju med Oslogjengen.no i 2009: «Det er alltid, alltid uhyre viktig å ta forholdsregler. Jeg ville hatt en fluktrute klar. Jeg ville ringt caféen i forkant for å høre hvordan stemningen var blant gjestene. Hadde noe virket mistenkelig, ville jeg aldri gått inn. Men Tallak og Gregers tok en sjanse. Det var slik det var …»

Klokken nærmet seg 21.30, mandag 13. november 1944. Tallaksen hadde allerede vært en tur innom Plassekafeen og gått ut igjen. Deretter kom han tilbake sammen med Gregers Gram. Ved bordet satt de to «desertørene» sammen med en tredje tysk soldat. Så kom Sipo-folkene inn. Kriminalsekretær Emil Clemens gikk bort til Tallaksen, Rudolf Schubert til Gram: «Deutsche Sicherheitspolizei – Hände hoch!» Tallaksen rakte opp venstre hånd, mens han med den høyre fyrte av et skudd gjennom frakkelommen og traff Clemens i magen. Clemens skjøt tilbake og traff Tallaksen i haken. Schubert kastet seg over Gram, som vred seg løs og grep etter pistolen i baklommen — da skjøt Schubert ham i høyre side av brystet. Alle tre sårede ble kjørt til det tyske krigslasarettet på Sinsen. Gregers Gram døde der samme natt. Tallaksen overlevde — til Gestapos tilfredshet.

Hendelsesforløpet basert på: Bernt Rougthvedt, «Dødsspillet», Cappelen Damm 2012, kap. 26; SOE-rapport, N.765, 27. desember 1944 (Rasmussens rapport til L/Col Wilson); avhør av Rudolf Schubert og Emil Clemens, landssvikavdelingen ved Oslo politikammer, juli 1945 (O.Pk.V 12019/45 og 12020/45).

Johan Edvard ble slept ut av Plassekafeen og kjørt til det tyske krigslasarettet på Sinsen — han hadde et alvorlig skuddsår i kjeven og blødde mye. Ifølge Sipo-folkenes egne forklaringer lå han der i omkring fjorten dager, bevoktet av to mann døgnet rundt, før han ble hentet til Victoria Terrasse og derfra til fengselet på Akershus festning. Eldre fremstillinger nevner også et opphold på Grini. Gestapo hadde fått tak i en av Norges mest erfarne sabotører, levende.

SS-Oberführer Fehmer så i Tallaksen en nøkkel til å knuse Oslogjengen. Om han kunne tvinge ut navn og adresser, ville hele nettverket falle. «Tallaksen var rolig, nesten ubevegelig. Han svarte lite, men blikket hans var fast. Han virket å ha bestemt seg for ikke å si noe.» Gestapo brukte brutale metoder: slag, kvelning, trusler om å torturere venner og familie. Men Tallaksen snakket ikke.

Gjerningsmennene selv fortalte en annen historie etter krigen. Sipo-mannen Hubert Lennertz forklarte i november 1945 at Tallaksen under Fehmers forhør fortalte «godvillig» om sitt eget liv, men nektet å oppgi dekkadressen — helt til kriminalsekretær Fink fikk snakke med ham alene, med en flaske akevitt på bordet. Adressen han da skal ha gitt, lå nær Ullevål stadion. Da Sipo rykket ut, var huset tomt — «sogar alle möblene var vekk», forklarte angiveren Finn Kaas. Samme kveld ble Tallaksen satt i en celle på Akershus, og ifølge Lennertz ble han funnet hengt i skoremmene sine. Hele forklaringen er gjengitt i historien om Plasskafeen.

Kameratene planla å befri ham fra sykehuset. Ifølge Jan Christensen skulle Andreas Aubert, som hadde gode kontakter der, stå for aksjonen — men Tallaksen ble flyttet til Akershus dagen før.

Willy Houlder (Q.8) skaffet informasjon om Tallaksens tilstand gjennom en privat kontakt og forsøkte å hjelpe, men Tallaksen var for hardt skadet til at det var mulig å gripe inn.

Birger Rasmussens rapport fra Stockholm, datert 27. desember 1944, oppsummerer situasjonen med rørende ordvalg: «The way in which both boys carried on [...] who had done so much good work here at home that no one has the right to attempt to smirch their memory.»

Et kryptert signal fra COPPERSMITH BLUE 15. desember 1944 meldte: «RELIABLE REPORT THAT TALLAK RPT TALLAK HANGED HIMSELF AT AKERSHUS AND NOW IS DEAD.» En cipher-telegram fra Stockholm bekreftet 17. desember: «MESSAGE D.S.P. FROM OSLO THAT I.20 HAS TAKEN HIS OWN LIFE.»

SOE-notatet av 2. januar 1945 konkluderer: «Fenrik Tallaksen died in custody on or about 15 Dec 44. There is no desire on the part of anyone at H.Q. to attach any blame to the two gallant officers who have suffered death in the interests of their country.»

Tyskerne holdt dødsfallet skjult i nesten to uker — ikke uvanlig praksis — før nyheten nådde det allierte etterretningsnettverket via meldingene over. Johan Edvard Tallaksen døde 29. november 1944 på Akershus festning. Han var 26 år gammel.

I juni 1945 ble Tallaksen bisatt i Kristiansand gravkapell. Avisene beskrev en rørende seremoni der familie, venner og gamle motstandsfolk samlet seg. Kristiansands store sønn fikk endelig den æren han var blitt frarøvet i live.

14. juni 1945. Norge var fritt. Flagg vaiet i gatene, og Kristiansand var pyntet til fest. Men i byens gravkapell var stemningen tung av sorg og stolthet.

I årene etter krigen ble navn som Sønsteby og Manus selve symbolene på motstandskampen. De skrev bøker, ble intervjuet og hedret offentlig. Johan Edvard Tallaksen fikk også sin heder — Military Cross and Bar, St. Olavsmedaljen og Krigskorset med sverd. Men i folks bevissthet ble han gradvis mer anonym. Kanskje fordi han døde så tidlig, og aldri selv fikk fortelle sin historie.

Den 29. november 1944 endte Johan Edvard Tallaksens liv på en kald celle på Akershus. Men historien hans sluttet ikke der. Den levde videre i de som husket, i kamerater som overlevde, i familien som sørget — og i dem som mange år senere oppdaget ham på nytt. Tallaksen var mer enn en sabotør. Han var en sønn, en venn, en Kristiansander. En høy, mørk ung mann med alvorlig uttrykk og et skjevt smil, som valgte å stå til det siste.