Martin Olsen

Martin Anders Ekeland Olsen ble født 13. januar 1920 i Drammen og vokste opp på Tangen. Faren, maskinsjef Martin Olsen, og moren Olga Ekeland ga ham Latinskolen i Drammen, etterfulgt av praksis som praktikant ved Drammen Jernstøberi og Mek. Verksted — der han siktet mot en ingeniørkarriere i mekanikk. Planen var å ta videre utdannelse i Tyskland. April 1940 satte en stopper for det. Etter invasjonen arbeidet han med produksjon av torpedorør i Drammen.

Martin Olsen var en av de mest allsidige idrettsmennene i Oslogjengen. Som 17-åring spilte han på Drafns A-lag, og i 1939 fikk han B-landskamp i fotball. I bandy ble han norgesmester med Drafn i 1938, debuterte på landslaget samme år og spilte totalt 12 landskamper — blant annet da bandy var demonstrasjonsgren under OL i Oslo i 1952. Han mottok Norges Bandyforbunds Bragdmerke. Han var dessuten en god langrennsløper.

1. juni 1941 forlot Olsen Norge på MK VITA til Shetland. 20. august 1941 ble han innrullert i Kompani Linge (NOR.I.C.1), og gjennomgikk deretter et imponerende kursløp: STS 3, STS 23 (Meoble Lodge, Skottland), fallskjermkurs på STS 51 (Ringway), STS 41, og «finishing school» på STS 31 (Beaulieu) — SOEs skole for etterretning og sikkerhet.

26. desember 1941 deltok Martin Olsen i Måløyraidet — operasjon Archery — det berømte kommandoangrep på Måløy der britiske og norske styrker gikk i land og slo tyske garnisoner, fabrikker og infrastruktur. Det var en av de høyprofilerte allierte aksjonene tidlig i krigen, og Olsen var blant de norske Linge-soldatene som var med.

23. januar 1943 ble Olsen sendt inn i feltarbeid under operasjonskodenavnet CHAFFINCH. I april 1943 deltok han og Tor Stenersen i senkingen av et 2 000 tonns lasteskip ved kai i Moss — MV SAMEV. 2. juni 1943 var han i Stockholm; 20. september 1943 gikk han tilbake inn i Norge under det nye operasjonsnavnet GOLDFINCH.

17. november 1943, natt til den 18., landet fire menn i fallskjerm nær Kongsberg: Gunnar Sønsteby, Knut Haugland, Tor Stenersen og Jan Allan — operasjon CURLEW. Martin Olsen fungerte som mottakskomité på bakken. Det var dette møtet som innledet et samarbeid som skulle vare til frigjøringen. Sønsteby omtalte ham i en kryptert melding til London i mars 1945 som «my right hand man ever since I landed».

Natt til 11. desember 1943 ble Martin Olsen og Tor Stenersen overrasket av Gestapo i dekkleiligheten i Drammensveien 117. Olsen hadde tatt ut patronene fra magasinet for å la fjæren hvile — i farten rakk han bare å få med seg fem løse patroner. Han kikket ut og så en Gestapo-mann med stilling bak et tre, sikte rett mot vinduet.

Da Gestapo stormet trappen, flyktet Olsen opp til tredje etasje, presset seg forbi og kom seg ut gjennom hoveddøren — der en ny Gestapo-mann trykket pistolen opp i magen på ham og spurte hvem han var. Olsen spilte dum, sa han bodde i bygningen og fikk lov til å gå. Han gikk rundt hjørnet med tanke på å komme tilbake med pistolen trukket — men mens han var ute av syne ble situasjonen avgjort inne.

Stenersen fikk ikke tid til å komme seg ut. Han åpnet ild og traff Gestapo-leder Kurt Lebinsky (Lewinsky) i magen. Stenersen ble selv skutt gjentatte ganger bakfra og kjørt til Aker sykehus. Olsen kom seg unna — men med en skuddskade i den ene leggen. Han forsøkte å planlegge en redningsaksjon: 2. juledag var alt klarert med fire mann og bil. Men lille julaften ble Stenersen overflyttet til Akershus festning, og sjansen forsvant. Tor Stenersen tok livet av seg i cellen.

Olsens detaljerte rapport om hendelsen, skrevet juni 1944 og signert «Martin Goldfinch», er bevart og gjengis i sin helhet på Drammensveien 117-siden.

Gjennom vinteren og våren 1944 ledet Olsen GOLDFINCH-operasjonens feltarbeid. Distriktsrapporten fra 28. mai 1944 gir et bilde av hva dette innebar i praksis: 5 distrikter med til sammen over 7 000 aktive mann. Levert under GOLDFINCH: ca. 1 370 Stenguns, 45 Brenguns, 600 Mills-granater, 600 Gammon-granater, 200 pistoler og revolvere, 75 rifler og 5 500 kg sprengstoff.

Olsen rapporterte også om kommunistisk aktivitet i Norge basert på 13 måneder i felt, i en rapport datert 31. mai 1944. 15. mai 1944 ankom han Stockholm fra feltet; 26. mai returnerte han til Storbritannia for kurs og hvile.

18. februar 1944 fikk Olsen beskjed om at han måtte senke et skip i Skiensfjorden på to dagers varsel. Skipet skulle frakte tungtvann fra Vemork til Tyskland. Olsen og hans lokale kontakter — under ledelse av Kjell Staal Eggen — organiserte alt på rekordtid. Men tidlig 20. februar 1944 var tungtvannet allerede sunket til bunns i Tinnsjøen — aksjonen i Skien ble avblåst.

29. august 1944 returnerte Olsen til Norge under operasjon GOLDEN EAGLE (CRUPPER 7), og opererte i Hedalen i Valdres-området gjennom høsten — kjent som «Vassfar Harald» i dette miljøet. Desember 1944 deltok han i møter og kurs for Milorg-troppssjefer ved Amundheimen og Piltingsrud.

Hauge og Sønsteby arbeidet for å få Olsen overflyttet til Oslo. I kryptert kommunikasjon het det: «LANGE WANTS HAROLD GOLDFINCH TO SL RPT SL TO JOIN NUMBER TWO FOUR» — og Olsen svarte: «HAROLD VERY INTERESTED TO JOIN NUMBER TWO FOUR HERE». Sent i mars 1945 ble han formelt overført til Oslogjengen som nestkommanderende i ELG.

5. februar 1945 deltok han i koordineringsmøtet med soneledelsen i Oslo. 2. mai 1945 ledet Sønsteby og Olsen raidet mot Jonas Lies departement og Justisdepartementet — der en hel lastebil med dokumentarisk bevismateriale ble sikret. Olsen tok Jonas Lies paradeuniform som privat krigsbytte.

Etter frigjøringen tok Olsen eksamen ved Krigsskolen og gikk deretter inn i privat næringsliv — blant annet i Shell-konsernet, og i sine siste ti leveår som internasjonal finansmegler. Han giftet seg med Stella Dybwad; hennes storesøster var gift med Per Gram, en slektning av Gregers Gram. Sønnen Ola Dybwad Olsen hadde karriere i Lyn og på det norske landslaget i fotball.

Martin Olsen spilte selv om lag 100 kamper for Lyn etter krigen, 35 av dem i hovedserien i perioden 1949–1953. Han var formann i Lyn i 1962–1964. Martin Olsen døde 30. mars 1979 og er gravlagt på Ris kirkegård i Oslo.