Max' far het opprinnelig Johan Magnussen — norsk av fødsel, men en mann som etter mange år i spansktalende land endret navn til Juan Manus. Det forklarer mye: det spanske i Max' eget navn, Maximo Guillermo, og det fremmede preget han bar med seg gjennom barndommen. Mor Gerda Kjørup var dansk, og familien holdt til i København en periode. De fikk fire barn: Max og søstrene Carmen (gift Waetzold), Ann Marie — kalt Lillian — og Bente Lydia. De tre sistnevnte ble i Danmark gjennom hele krigen.
Da foreldrene ble skilt, fulgte Max og søsteren Pia med faren til Ljan i Oslo, der faren hadde stasjon. Max gikk på Ljan skole — men snakket med et tydelig dansk-farget norsk som kamerater reagerte på. Han var et barn mellom kulturer: norsk på papiret, dansk i tonen, latinamerikansk i farens verden. Den fremmede uttalen ble kommentert, og han lærte tidlig å stå på egne ben.
Bare 13 år gammel tok faren med Max til Cuba, der onkelen drev skipshandel i Havana. Max jobbet som messegutt, anleggsarbeider og rengjøringsmann for skip som skulle selges. Det var ingen barndom i den konvensjonelle forstand — det var et arbeidsliv, langt fra det de fleste norske tenåringer kjente. Etter Cuba ble han sjømann. Han vandret gjennom Andesfjellene med en tysk følgesvenn. Han jobbet for Standard Oil i Venezuela og levde perioder i Chile og Argentina. Da han kom tilbake til Oslo, arbeidet han som skrivemaskinsreparatør — en dekkjobb som ga ham en forklaring på hverdagen, mens han levde med sinnet til en mann som hadde sett svært mye mer av verden enn noen rundt ham.
Da Sovjet angrep Finland i november 1939, meldte Max Manus seg som frivillig. Han tjenestegjorde på Salla-fronten i Kaptein Schrøders kompani — et norsk kompani på ca. 130 mann, og Manus var blant de første 20. Trefningene med artilleri og maskingeværild satte varige psykiske spor han levde med resten av livet. Da freden i Moskva ble inngått i mars 1940, ble han dimittert 9. april 1940 — akkurat i det den tyske invasjonen av Norge ble innledet.
Manus kastet seg inn i felttoget umiddelbart. Han sloss i Gösta Benckerts kompani ved Kongsvinger festning og videre i Glåmdalen. Det var krig mot tyskerne nesten fra første stund han satte foten på norsk jord igjen — og det ble hans innstilling gjennom hele okkupasjonen.
Etter felttoget i 1940 trakk Manus seg inn i det illegale motstandsmiljøet i Oslo. Han arbeidet blant annet med den illegale avisen Vi vil oss et land og knyttet kontakter for innkjøp av våpen — ca. 50 revolvere, 4 rifler, 2 maskingeværer og 300 kilo dynamitt, anskaffet for 2.200 kroner. Det var dette som ble hans fall.
Den 16. februar 1941 ble han overrasket av seks menn med trukne revolvere i leiligheten i Vidars gate 4. I lomma lå rapporten om våpenkjøpet. Manus forsto hva som ventet ham. Da han fikk et øyeblikks uoppmerksomhet, kastet han seg gjennom gardinene og det lukkede vinduet og gikk i bakken 21 fot nedenfor med brukket skulder, brudd i ryggvirvler og hjernerystelse. Hele dramatikken ble bivånet av et vitne vi møtte 68 år senere — du kan lese om det her.
Fra Ullevål sykehus, der han lå under politibevakting, planla Manus rømningen med hjelp av sykepleier Astrid Olsen og Per Jacobsens nettverk. Natt til 13. mars 1941 kl. 02:30 firte han seg ned langs tau og fiskesnøre fra vinduskarmen — med brukket skulder. En bil ventet ved Røa. Etter seks timers skitur nådde han en hytte i Lommedalen, der han lå skjult i ti dager. Håret ble farget. Så krysset han grensen til Sverige ved Flisa.
I Stockholm meldte Manus seg til den norske legasjonen. Svenske myndigheter krevde utlevering og kalte ham «gangster». Major Munthe ved den britiske legasjonen fattet raskt interesse. Den 17. mai 1941 ble han sendt som kurér til Finland. Det som fulgte var en av krigens mest kaotiske reiseruter: fra Helsingfors til Leningrad, tog til Odessa, russisk Svartehavsdamper til Istanbul og Adana, derfra til Port Said, britisk hærs leir i Egypt, og med troppetransportskipet Empress of Asia via Aden, Durban og Cape Town til New York — og til slutt med en 5 000-tonns damper fra Halifax i konvoi til Belfast, ankomst 9. desember 1941. Fra Vidars gate til England hadde det gått syv måneder.
Den 15. desember 1941 søkte Manus om overføring til Kompani Linge og ble innrullert 2. januar 1942. SOE tildelte ham symbolet N.12 og det hemmelige cipher-kodenavnet NORAVIND. Feltdekknavnet ble Tollef. I tillegg brukte han en rekke sivile aliaser, blant dem Torleif Halvorsen, Kjell Bugge og Kaare Rasmussen. Han gjennomgikk trening ved SOE-stasjonene Stodham, Meoble, STS 24, STS 26 og STS 33 — i sprengning, fallskjerm, feltarbeid og kommunikasjon.
Det var gjennom Stockholms nettverk at Manus møtte den kvinnen som ble hans kone. Ida Nikoline «Tikken» Lie Lindebrække — datter av fylkesmannen i Bergen og søster av banksjef Sjur Lindebrække — arbeidet under krigen ved den britiske legasjonen i Stockholm og koordinerte strømmen av Linge-agenter som brukte Sverige som gjennomfartsvei. Max og Tikken giftet seg i 1947. Les mer om Tikken Manus.
12. mars 1943 hoppet Manus og Gregers Gram i fallskjerm øst for Oslo. Like etter landingen fikk Manus alvorlig lungebetennelse og lå sengeliggende i ukevis — Gram overtok all planlegging og knyttet alle lokalkontaktene mens Manus kjempet seg tilbake til helse. To lokale Milorg-folk, Einar Riis Johansen og Halvor Haddeland, ble rekruttert for selve padletoktet; havnearbeider Sigurd Jacobsen fikk i oppdrag å plassere miner inne på Akers Mekaniske Verksted.
Et kritisk sikkerhetstiltak ble bestemt: alle som padlet ut skulle bære britiske uniformer. Hvis noe gikk galt og de ble tatt, ville sporene peke mot britene — ikke mot norske sivile, som Gestapo gjentatte ganger hadde straffet med masseskytinger.
Kvelden 27. april 1943 padlet de fire ut til Bleikøya. Natten ble ikke mørk nok, men de gikk likevel. Gram og Haddeland festet limpetminer på Ortelsburg i Bjørvika; Manus og Riis Johansen padlet mot Tugela ved Grønlia. Morgenen etter eksploderte minene — Ortelsburg sank på minutter, Tugela og en oljelekter fikk alvorlige skader. Manus og Gram forlot Oslo for Stockholm samme dag.
I juni 1943, ved en seremoni i Nethy Bridge i de skotske høylendene, tildelte kong Haakon VII begge Krigskorset med sverd. Manus mottok dessuten Military Cross i november 1943 — hemmelig og ikke offentliggjort.
I oktober 1943 hoppet Manus, Gram, Einar Judén og Carl Fredrik Wiborg i fallskjerm over Østmarka — dette var Bundle-partiet. Men Oslo havn var et fundamentalt annet sted enn i april: kraftigere belysning, tettere vaktruter og patruljebåter i bassenget. De første månedene ble en lang rekke av mislykkede forsøk — gummidraktene lekket, forholdene var for vanskelige. Kolbein Lauring, som nettopp hadde sonet to år i tysk fangenskap, skaffet seg jobb på en bunkerbåt og leverte observasjoner om vakter og lysverholdene dag etter dag.
Natt til 11. desember 1943 kom et nytt slag: Tor Stenersen og Martin Olsen ble overrasket av Gestapo i en dekkleilighet. Stenersen ble tatt; Gestapo fant limpetminer på stedet og trappet opp vaktholdet ytterligere.
Natt til 23. februar 1944 var forholdene endelig akseptable. Gram og Judén padlet inn til Honnørbrygga og senket den nybygde tyske patruljebåten Doggerbank (780 tonn). Det var Bundles eneste vellykkede senkning — etter måneder som hadde testet grensene for hva menn kan holde ut av skuffelse, kulde og mislykkede forsøk.
Sommeren 1944 deltok Manus i en serie aksjoner mot Arbeidstjenestens arkiver — de registrene som ville sendt titusenvis av unge norske menn til tvangsarbeid eller fronttjeneste. 18. mai 1944 holdt Manus vakt utenfor mens Gunnar Sønsteby og Gregers Gram sprengte Sentralkontoret i Akersgata 55 i løpet av tre timer. 25. mai 1944 ble AT-kontoret i Kirkeveien 90 angrepet av Manus og Gram, med Johan Edvard Tallaksen og fem lokale hjelpere.
I juni 1944 gjennomførte Manus og Gram et av krigens mer ekstreme forsøk: de skjulte seg i to fulle døgn under et gammelt kaianlegg i Oslo havn — i det kalde, stillestående havnevannet, med tyske vakter på kaiplanken rett over hodene — og ventet til troppeskipet Monte Rosa (nær 14 000 tonn, med 3 000 tyske soldater ombord) kom nær nok. De festet en kjede av limpetminer mot skroget. Monte Rosa ble skadet ved Øresund, men holdt seg flytende og nådde havn. Et bittert utfall etter to døgn i havnevannet.
Høsten 1944 fortsatte arbeidet uten pause. I oktober ødela Manus 250 tonn smøreolje i Norsk Vacuum Oils lager — han kjørte lastebilen inn i bygningen til tross for en fersk skuddskade, en kule gjennom kneet. Natten til 14. august hadde han deltatt i aksjonen mot Luftwaffes flyverksted i Bjølsenhallen i Moldegata 1 på Bjølsen: 150 kilo dynamitt, 25 Messerschmitt-jagerfly og 150 byttemotorer ødelagt i en brann som varte to og et halvt døgn. Han deltok også i sabotasjen mot oljelageret på Sørenga høsten 1944, sammen med Gram, Sønsteby, Tallaksen, Houlder og Rasmussen.
13. november 1944 kom det tyngste slaget: Gregers Gram ble dødelig såret i skuddvekslingen på Plasscaféen i Oslo og døde kort tid etter. Johan Edvard Tallaksen ble såret og arrestert. Manus var på vei inn fra Stockholm da nyheten nådde ham — og ble kalt tilbake.
DS Donau var ikke et hvilket som helst skip. 26. november 1942 hadde det ført 529 norske jøder mot Stettin og videre til Auschwitz-Birkenau. Nå lå det ved Amerikalinjens kai med nærmere to tusen vintertrente elitesoldater ombord — med kanoner og utstyr bestemt for vestfronten. For Manus og Roy Nilsen var oppdraget klart.
Forberedelsene var inngående. Etterretning fra Sjømilitære om vaktrutiner. En gummibåt smuglet inn fra Sverige. Ti limpetminer gjemt under en gammel vareheis på kaiplanken. Lasten ble ført inn på havneområdet i en lastebil; sjåføren i bilen bak tuten aggressivt på vei inn — vakten ble irritert og lot den fremste bilen passere uten å sjekke.
Morgen 16. januar 1945 nærmet Manus og Nilsen seg kontrollpunktet forkledd som håndverkere. Utenfor porten snublet Roy Nilsen og falt så lang han var på isen — de tyske vaktene lo av den klumsete arbeideren, og Manus gikk gjennom porten mens oppmerksomheten var et annet sted. De klatret ned gjennom hullet i gulvet og ned i gummibåten. I mørket under kaiplanken ble gummibåten blåst opp mens en tysk sersjant drilte sine menn rett utenfor. Elleve limpetminer ble festet fra for til akter langs Donaus skrog. Den siste ble plantet mot Rolandseck, som lå på den andre siden av kaia.
«De gikk rolig ut forbi vaktene ved porten igjen — soldatene lo av Nilsen og sa han måtte passe på føttene når det var glatt — og tok trikken hjem.» (Fra DSO-anbefalingen, SOE, 1945.)
Donau gikk ned akter-først i Oslofjorden ved Drøbak. Rolandseck fikk et hull én kvadratmeter stort, men holdt seg flytende mens 400 alpine soldater og 250 muldyr ble losset av. Vraket ble stående i fjorden i syv år som et synlig bevis. To skipsklokker fra Donau overlevde: én henger i dag på Holocaustsenteret i Oslo, én på Hjemmefrontmuseet på Akershus festning. Roy Nilsen, som var like sentral i aksjonen, ble drept 79 dager etter senkningen — 4. april 1945 — i et tysk bakhold i Bygdøy allé.
For aksjonen mot Donau mottok Manus Distinguished Service Order. Bar to Military Cross ble tildelt for det samlede sabotasjearbeidet fra høsten 1943 til januar 1945.
Mange år etter krigen satt Max Manus og sønnen Georg på en restaurant i Sveits. Hovmesteren — som hadde hørt dem snakke norsk — presenterte seg. Han var tysk, hadde vært i Norge under krigen, og hadde gått ned med «Donau» da skipet ble senket. Han ble reddet i land. Han sa at han følte takknemlighet overfor folkene som senket skipet, fordi handlingen hadde ført til at han unngikk mer aktiv krigføring. «Mannen ante selvsagt ikke hvem jeg var,» fortalte Manus til Aftenposten 9. april 1990.
I frigjøringsdagene hadde Manus ansvaret for kronprins Olavs åpne bil da kronprinsen kom hjem til Oslo 13. mai 1945. Da kong Haakon kom hjem 7. juni, satt Manus vakt for kongen. Ordren fra Gunnar «Kjakan» Sønsteby var enkel: «Kommer det en håndgranat inn i bilen, Max, legger du deg på denne.»
Høsten 1945 dro Max Manus og Sophus Clausen til USA for å skaffe agentur på kontormaskiner. De startet firmaet Clausen og Manus. I 1952 skilte de lag, og firmaet ble til Max Manus AS — med agentur på Olivetti og Philips, og med Kolbein Lauring som sentral ansatt. Firmaet eksisterer fremdeles.
Max og Tikken giftet seg i 1947 og holdt siden sammen. Med seg hadde Tikken sønnen Georg fra et tidligere ekteskap med en engelskmann — Georg ble en del av familielivet til Max og Tikken. Et par år før han fylte 80 holdt Manus på å omkomme i den brennende bilen sin, men klarte seg.
Han ga ut Det vil helst gå godt i 1945, Det blir alvor i 1946, Sally Olsen: Fangenes engel i Puerto Rico i 1975 og Mitt liv i 1995. Et manuskript — Rottejegeren — lå i en skuff i 73 år etter hans død og ble utgitt i 2021.
Max Manus døde 20. september 1996 på Landøya i Asker og ble gravlagt på Asker kirkegård. 7. juni 2011 ble en statue av ham avduket på Gyldenløves Bastion på Akershus festning — avdukingen ble foretatt av Gunnar Sønsteby.
For Mardonius-aksjonen mottok Manus Krigskorset med sverd som fenrik 11. juni 1943. I 1947 fikk han et sverd nummer to og er én av kun 11 personer som har mottatt Krigskorset to ganger. Fra britene: Military Cross (november 1943), Bar to Military Cross (for perioden oktober 1943–januar 1945) og Distinguished Service Order (for Donau-aksjonen). Fra USA: Frihetsmedaljen med sølvpalme. I tillegg Deltagermedaljen med rosett, Haakon VIIs 70-årsmedalje, H.M. Kongens erindringsmedalje 1940–1945, Vinterkrigens minnemedalje og Medaljen for norske finlandsfrivillige 1940.