Oslogjengen
Medlem · Oslogjengen

Tor Stenersen

1917 – 1944

Tor Greiner Stenersen var sivilingeniør, kommandosoldat og SOE-agent — veteran fra Vinterkrigen og Måløyraidet. Han senket et skip ved Moss, ble såret og tatt til fange under en Gestapo-razzia og døde i fangenskap på Akershus festning 2. april 1944. SOE beskrev ham som «the best man in the party».

Pl. 10 · Illustrasjon
Illustrasjon av Tor Stenersen
Illustrasjon: laget med KI · Oslogjengen.no

Livsløp i korte trekk

  1. 29.10.1917
    Født i Oslo
  2. 1939
    Melder seg frivillig til Vinterkrigen
  3. 31.08.1941
    Kommer til Buckie i Skottland med fiskebåt
  4. 27.12.1941
    Deltar i Måløyraidet
  5. 23.01.1943
    Inn i Norge på operasjon Chaffinch
  6. 11.12.1943
    Såres og pågripes av Gestapo
  7. 26.03.1944
    Dømmes til døden
  8. 02.04.1944
    Fluktforsøk; funnet død i cellen på Akershus

Innhold

  1. 01Innledning
  2. 02Oppvekst og bakgrunn
  3. 03Frivillig i Vinterkrigen
  4. 04Tyske invasjon og flukt til Storbritannia
  5. 05Trening i Storbritannia
  6. 06Måløyraidet 1941
  7. 071942 — Sunnmøre, og en dekkhistorie i Laleham
  8. 08Operasjon Chaffinch — og DS Samev
  9. 09Operasjon Goldfinch
  10. 10Pågripelsen — 11. desember 1943
  11. 11Fangenskap og dom
  12. 12Planen om å få Tor ut
  13. 13Tor Stenersens siste hilsen
  14. 14Døden på Akershus festning — 2. april 1944
  15. 15Etter krigen
  16. 16Kilder

01Innledning

↑ Innhold

Tor Greiner Stenersen var en norsk offiser i Kompani Linge og SOE-agent under andre verdenskrig. Han deltok i Vinterkrigen, Måløyraidet og to SOE-operasjoner i Norge — Chaffinch og Goldfinch. Han var en av de mest erfarne og høyest vurderte norske agentene SOE hadde.

Under operasjon Chaffinch senket han og Martin Olsen lasteskipet DS Samev ved Moss i mai 1943. Høsten 1943 ble han sendt tilbake i operasjon Goldfinch. Han ble pågrepet av Gestapo 11. desember 1943, kjempet alene mot en overlegent styrke og drepte to tyske soldater. Etter nesten fire måneder i fangenskapet forsøkte han å flykte fra Akershus festning 2. april 1944, ble skutt og satt tilbake i cellen, der han tok sitt eget liv.

Tor Stenersen
Tor Greiner Stenersen
Tor Stenersen i Rondane påsken 1939
Rondane, påsken 1939

02Oppvekst og bakgrunn

↑ Innhold

Tor Greiner Stenersen ble født 29. oktober 1917 i Oslo. Foreldrene var Hans Thomas Meinich Stenersen, ingeniør, og Katharina «Karin» Greiner. Familien bodde i Jacob Aalls gate 19 i Oslo. Hans siste kjente adresse i Norge, oppgitt i den tyske offisielle dødsmeldingen, var Henrik Abelsvei 4, Oslo.

Han gikk folkeskole i fem år, middelskole i fire år, og teknisk skole i tre år. Deretter arbeidet han som sivilingeniør i farens firma fra 1939. Han snakket bra engelsk og nær like god tysk. Han var glad i fotografering og kjente terrenget fra Trondheim til Stavanger og Oslo-distriktet godt.

03Frivillig i Vinterkrigen

↑ Innhold

Da Sovjetunionen angrep Finland i november 1939, meldte Stenersen seg frivillig til tjeneste på finsk side — som sersjant. Han tjenestegjorde i fire måneder og ble tildelt den finske Freedom Medal, 2. klasse, for tapperhet i felten. Denne erfaringen med vinterkrigføring i krevende terreng ble en viktig del av hans militære profil.

04Tyske invasjon og flukt til Storbritannia

↑ Innhold

Under den tyske invasjonen av Norge i april 1940 så Stenersen noe av kampene. Han ble en kort periode tatt til fange, men kom seg løs. I de påfølgende månedene kryssa han gjentatte ganger mellom Norge og Sverige — og blaffet seg forbi de tyske grensekontrollene hver gang.

31. august 1941 ankom han Buckie i Skottland med fiskebåt. SOE-instruktøren L/Col Forrester noterte: «He has been out and in from Norway to Sweden many times since the German occupation and has bluffed the enemy on each occasion on his journey to this country.»

05Trening i Storbritannia

↑ Innhold

Stenersen ble innrullert i NOR.I.C.1 16. september 1941 under SOE-symbolet I.18 og operasjonsnavn Karl Iversen. Han gjennomgikk en lang treningsrekke ved SOEs spesialskoler: Stodham Park, Meoble, Ringway (fallskjermkurs), S.T.S.23, S.T.S.24, S.T.S.35, S.T.S.52 (S-Phone) og S.T.S.61.

I tillegg tjenestegjorde han en periode som instruktørassistent ved S.T.S.24 — der sjefen rapporterte at han var «in every way most helpful, energetic and painstaking. He is an ideal assistant instructor, mixes well with the students, and gets them to do exactly as he orders. His conduct has been exemplary.»

06Måløyraidet 1941

↑ Innhold

Stenersen deltok i det allierte Måløyraidet 27. desember 1941 — en kombinert britisk-norsk kommandooperasjon mot tyske styrker i Måløy og omegn. Under raidet ble Kompani Linges leder, Martin Linge, drept. For Stenersen og de andre norske kommandosoldatene var dette en avgjørende erfaring som preget dem frem mot egne oppdrag i Norge.

071942 — Sunnmøre, og en dekkhistorie i Laleham

↑ Innhold

Etter Måløyraidet var Stenersen tilbake i Storbritannia. Ifølge dagboken til Linge-soldaten Birger Fjeldstad, gjengitt i boka Oslogjengen, ble 36 Linge-folk plukket ut 12. januar 1942 og delt i fem grupper. Britene ville få ødelagt en rekke kraftstasjoner i Norge, og de norske myndighetene i London skulle ikke få vite om det. Tolv Linge-menn protesterte mot å gå bak ryggen på sine egne myndigheter. Blant dem var Stenersen, Johan Edvard Tallaksen, Martin Olsen, Fjeldstad og Oddvar Sandersen.

I februar 1942 dro Stenersen til Norge med en av Shetlandsgjengens skøyter, til Silda ved Stad. Derfra skulle han videre til en eksportgruppe i Ålesund – og der holdt han på å gå rett i et bakhold. I siste liten ble han stanset og loset til et dekningssted. Han bestemte seg for å snu, og fikk en telegrafist til å bestille skøyte fra Silda. Av sikkerhetsgrunner måtte han og to andre ta en lang omvei gjennom Indre Sunnmøre, over Hellesylt, Hornindal og Nordfjordeid til Bryggja. Ragnar Ulstein har skildret marsjen: Halvveis mellom Bryggja og Åheim i Vanylven segnet en av dem, en kvinne, om – og Linge-karen mente da at det var på tide med en oppstivingspille. Etter den gikk hun først resten av natten. På Silda ble de godt tatt imot, men skøyta kom ikke i tide, og Stenersen dro i stedet videre til Østlandet.

SOE-mappen hans viser hva som skjedde hjemme i England mens han var borte. I januar 1942 hadde han vært i et selskap på Church Farm i Laleham utenfor London – en gård SOE brukte som venteplass for elever før kurs – og avtalt å treffe en ung engelsk kvinne, Clare, helgen etter. Så kom operasjonsordren, og han forsvant. Da han kom tilbake i juni, fortalte han at han hadde vært i en bilulykke, skadet ryggen og ligget på sykehus hele tiden. I september skrev hun til ham at hun hadde hørt «from a very reliable source» at sykehushistorien var «all my eye» og at han hadde vært i Norge – men at hun valgte å tro på ham. Hun ville ikke si hvor hun hadde det fra. SOEs råd var at han skulle holde fast ved dekkhistorien. Stenersen sa bestemt at hun ikke hadde fått noe fra ham. Hun hadde rett: Han hadde vært i Norge.

08Operasjon Chaffinch — og DS Samev

↑ Innhold

23. januar 1943 ble Stenersen sendt inn i Norge i operasjon Chaffinch som agent-leder for Drammen–Hønefoss-området, nå som løytnant. Han hoppet vest for sørenden av Sperillen sammen med Martin Olsen og telegrafisten Oddvar Sandersen. Flyalarmen gikk i distriktene rundt, men tyskerne satte ikke inn kontroller, og de tre kom seg til Oslo og fikk kontakt med Milorgs sentralledelse. Boka Oslogjengen kaller Chaffinch en forløper for Oslogjengen.

Mens de ventet, skrev Stenersen et sprengningsdirektiv og et utkast til et geriljadirektiv. Han ble også kjent med Bror With, oppfinneren av Rottefella-bindingen, som nå hadde konstruert en håndgranat. Stenersen ledet den første prøven, i snøen utenfor en hytte på Geithus: Han forklarte at granaten gikk av fire sekunder etter tenning, beordret alle i dekning bak hver sin stein, tente, telte og kastet. Splintene boret seg inn i tømmerveggen. With fikk tilnavnet «Granat-Larsen», og granaten ble senere produsert og brukt på Milorgs våpenkurs.

Oppdraget hans var å lære opp Milorg i området Hønefoss–Oslofjorden–Skien–Kongsberg. Ifølge boka utdannet han rundt 50 troppsførere og instruktører på Jevnaker, Hønefoss, Drammen og Sollihøgda, og senere ti troppsførere i Vestfold sammen med Olsen. En av Milorg-folkene sa at man ikke kunne fått en bedre instruktør. Den lokale Milorg-ledelsen ville en stund stanse kursene, men Olsen protesterte, og de ble fullført.

Den 19. mai 1943 gjennomførte Stenersen og Martin Olsen sin mest kjente fellesaksjon: sabotasje mot lasteskipet DS Samev ved kai i Moss. De tre sabotørene tok seg til Moss på sykkel — via Hønefoss, Drammen og Horten. Ved midnatt snek Stenersen og Olsen seg gjennom en sidegate ned til den indre havnen. Mens Stenersen lå klar med Sten-gevær, svømte Olsen ut med minen på ryggen og festet den under vannlinjen. For å hindre represalier mot folk i Moss la de igjen britisk militærutstyr. Da minen gikk av, sank Samev ved kaia. To av besetningsmedlemmene omkom: maskinist Arthur Oliver Larsen (f. 23.02.1890) og matros Gustav Adolf Johansen (f. 11.11.1898). Skipet ble senere hevet og reparert, og seilte videre etter krigen til det ble hugget opp i 1964.

SOE omtalte i ettertid aksjonen som vellykket, men commendation-brevet inneholdt noen unøyaktigheter om lasten og tonnasjen (oppgitt som 2 000 tonn og «full of oil» — DS Samev var i virkeligheten et lasteskip på 1 460 dwt som fraktet kull, delvis losset ved pågrepet).

Etter Moss forsøkte de seg på en tysk 12 000-tonner lastet med kanoner ved Filipstad i Oslo. Vaktholdet var skjerpet. Da de klatret over gjerdet langs Mosseveien, ble de oppdaget og beskutt, og tyskerne slo full alarm. De kom seg unna og dro til Sverige.

I rapporten til London tok Stenersen opp angiverne. Det var et sterkt ønske hjemme om at noe effektivt måtte gjøres, helst av folk fra Storbritannia, og han foreslo å skyte samtlige kjente angivere i ett stort kupp. Sentralledelsen avviste det, men sjefen for SOEs norske seksjon, oberst J.S. Wilson, tok saken opp med oberst Bjarne Øen i august 1943.

15. august 1943 vendte Stenersen tilbake til Storbritannia. Han hadde med seg forslag til forbedringer av samarbeidet mellom felt og London — blant annet om mottak av fly med forsyninger. SOE-rapportene beskrev besøket som svært fruktbart.

«The sinking of Samev presented no difficulties. It was almost too easy.»

Sitert i Moss Avis

09Operasjon Goldfinch

↑ Innhold

17. november 1943 hoppet Stenersen i fallskjerm på Skrim i Buskerud i operasjon Goldfinch, sammen med Gunnar Sønsteby, Knut Haugland og Jan Allan. Martin Olsen tok imot dem på bakken. Oppdraget var å bygge opp Milorg-organisasjon på Østlandet, organisere våpenmottak fra fly og etablere kontakt med motstandsgrupper i Oslo.

I tillegg til organiseringsarbeidet ble Stenersen bedt om å fjerne forrædere og angivere som truet Milorg. Natt til 8. desember 1943 likviderte Goldfinch-gruppen, med Stenersen som leder, Statspolitiets informant Elsa Kristoffersen på broen over til Nesøya i Asker – se Likvidasjonen på Nesøya-broen.

10Pågripelsen — 11. desember 1943

↑ Innhold

Lørdag 11. desember 1943, ved halv fire om ettermiddagen, slo Gestapo til. De hadde omringet hele bygårdsblokken der Stenersen oppholdt seg. Da de brøt seg inn, var situasjonen desperat.

Ifølge Martin Olsens egen rapport rakk Olsen ut i trappen, mens Stenersen ble igjen i leiligheten. Da Gestapo brøt opp døren, åpnet Stenersen ild og traff lederen, SS-Hauptscharführer Kurt Lubinski (Olsen skrev «Lebinsky»), i magen. Lubinski døde av skadene. Han ble selv skutt ned i trappen, hardt såret, og tatt til fange.

SOEs commendation-brev ga en annen versjon: «Lieut. STENERSEN ordered his friend to escape and put up a valiant fight to cover him. After killing two of the attacking Germans he was himself badly wounded and captured.»

11Fangenskap og dom

↑ Innhold

Stenersen ble fengslet på Akershus festning. Han ble forhørt av Gestapo og etter hvert stilt for tysk krigsrett. Ifølge Reichskommissars brev av 20. april 1944 til Oslo skifterett ble han dømt til døden ved dom av 28. mars 1944.

«Jeg er ikke så redd for å dø, så når dagen kommer og jeg skal skytes, så vil jeg også ta det som en mann.»

12Planen om å få Tor ut

↑ Innhold

Kameratene ga ikke opp. I en rapport til Forsvarets overkommando i London, skrevet i Stockholm 27. april 1944, fortalte Jan Allan fra Goldfinch-partiet hva som var forsøkt – bygd på forklaringen fra Gunnar Sønsteby, som kjente forarbeidet best.

Etter skuddene i Drammensveien lå Stenersen alvorlig såret omtrent en uke på Aker sykehus, på enerom bak låst dør og passet på av to sivile tyskere. 22. desember 1943 var Martin Olsen oppe på sykehuset og kom helt til døren inn til rommet hans; han mente mulighetene for et kupp var store. Dagen etter ble Stenersen flyttet, og først i slutten av januar 1944 fikk de vite at han satt på Akershus.

I slutten av februar fikk Sønsteby forbindelse med kokken Gullerud på Akershus. Gullerud fikk gitt Stenersen beskjed om å begynne å pusse vinduer. Litt senere mistet Stenersen fillen på gulvet, og Gullerud tok den opp – med en giftpille i. Samtidig fikk han sagt at kameratene hadde det bra, og at pillen bare skulle brukes om det ble nødvendig. Den tyske vakten så episoden, og Gullerud ble arrestert og forhørt, men slapp unna fordi tyskerne ikke ville miste en så dyktig kokk. Fillen hadde Stenersen fått gjemt.

Fjorten dager senere kom Gullerud med en plan for å få Stenersen ut. Før han gikk i dekning, skaffet han Sønsteby to nøkler: én til cellen og en hovednøkkel til alle dørene i fengselet. Bare nøkkelen til hovedporten manglet; den skulle en reparatør stjele i påsken, mens han vikarierte for maskinmesteren. Seks mann skulle gjennomføre det: Martin Olsen, Sønsteby, Johan Edvard Tallaksen, Sandersen, Helmer Ryen og Jan Allan. De skulle komme på sykkel til enden av Kongens gate ved kaia, sette en stige mot muren ved luftverntårnet, låse opp den lille døren i hovedporten, holde vaktstyrken i vaktstuen i sjakk med Sten-geværer og hente Stenersen ut av cellen.

Planen ble aldri satt ut i livet. Da Sønsteby fulgte «Primus Haugland», som rapporten kaller ham, over til Sverige, sto gruppen uten kontakter. 11. mars kom det melding om at Stenersen var død – det viste seg å være en bløff fra tyskernes side. Én betingelse var dessuten at Gullerud skulle være over grensen før kuppet, og det ble han ikke i tide. 11. april fikk Allan beskjed fra Sentralledelsen om fluktforsøket gjennom badevinduet. «Vi mere enn beklager at vi ikke har fått vår venn Tor ut,» skrev han. «Han har hele tiden vært taus.»

13Tor Stenersens siste hilsen

↑ Innhold

31. mars 1944 — kvelden før den planlagte henrettelsen — skrev Stenersen et brev til familien på et stykke toalettpapir. Det ble smuglet ut av en russisk medfange.

«Kjære foreldre og søsken!

Jeg har herved fått en liten anledning til å skrive til dere, og dere vil altså motta det lenge etter min død. Det må være et fryktelig slag for dere den dag dere så at jeg var blitt skutt. Jeg beklager å ha bragt dere denne sorg, men jeg har fulgt min samvittighet, gjort min plikt mot fedrelandet, blev dessverre tatt efter at jeg blev såret, satt ca. en måned i fengsel, blev stillet for Krigsrett og dømt til døden. Det var selvfølgelig ikke morsomt å motta den dom, men var sikker på at jeg tok den som en mann. Jeg er ikke så redd for å dø, så når dagen kommer og jeg skal skytes, så vil jeg også ta det som en mann. Jeg har heldigvis Jesus Kristus med meg, så en gang skal vi møtes igjen i himmelen.

Jeg takker dig mor og far for at dere hele tiden har bedt for meg. Det har jeg merket og følt på meg og gitt meg enorm støtte og kraft. Jeg takker dere av mitt fulle hjerte for alt hva dere var og er for meg, for alt hva dere har slitt og strevet for å holde hjemmet sammen. Det er vanskelig i en stund som nu å si dere hvor uendelig jeg elsker dere, men dere vet det nok så alle kjære søsken. Alt jeg kan si, er takk for alt. Dere forstår. Til resten av familien takk.

Så ønsker jeg dere alle et lykkelig liv i det frie Norge. Så takker vi Gud for at det gikk som det gikk med alle mine hjerteligste hilsener og kyss fra deres Tor. Gud bevare hjem og fedrelandet. Hils alle venner og kjente. Lev vel, Tor»

Tor Stenersens siste hilsen
Tor Stenersens siste hilsen

14Døden på Akershus festning — 2. april 1944

↑ Innhold

2. april 1944 — palmesøndag — forsøkte Stenersen å flykte fra Akershus festning. Ifølge Martin Olsens rapport hoppet han ut gjennom vinduet på badet og kom seg over festningsplassen, men ble skutt av vakten, «vissnok truffet i benet». Han ble mishandlet av Gestapo og satt tilbake i cellen. Da han et kvarter senere skulle hentes til forhør, ble han funnet død: «Tor hadde tatt sitt liv.» Les Martin Olsens rapport →

Avskjedsbrevet han hadde skrevet til familien på et stykke toalettpapir, og som ble smuglet ut av fengselet, er gjengitt over, både som bilde og som tekst.

Den tyske offisielle dødsmeldingen, datert 26. mai 1944 og utstedt av Oslo skifterett, oppgir at han «during an attempt to escape on 2nd April 1944, he was killed».

Indekskortet i SOE-arkivet noterte «committed suicide in prison», i tråd med Olsens rapport. Brevet fra SOE-ledelsen under gjengir meldingen de hadde fått: at han ble skutt under fluktforsøket og døde av sårene.

15Etter krigen

↑ Innhold

Tirsdag 12. juni 1945 ble løytnant Tor Greiner Stenersen bisatt fra Vestre Gravlund etter en høytidlighet i Det nye krematorium. Kapellet var fylt med kranser og blomster. Kamerater fra troppene i England dannet æresvakt om katafalken. Urnen lå på et stort norsk flagg.

Marskalkstavene ble båret av oberst Semb og major Helge Gleditsch. Sogneprest William Schübeler innledet minnetalen med Nordahl Griegs dikt «Intet gav jeg, men prøv meg» og tok utgangspunkt i: «Større kjærlighet har ingen enn at han setter livet inn for sine venner.» Det ble lagt ned kranser fra Forsvarets Overkommando, Gutta på skauen, venner i K.F.L., partisaner på Hadeland og britiske offiserskamerater.

25. august 1944 ble han posthumt tildelt Krigskorset med sverd for innsatsen i Chaffinch og Goldfinch. I juli 1946 ble han posthumt tildelt Certificate of Commendation, anbefalt av general Gubbins og signert av kolonel R.W. Craddock 21. november 1945.

16Kilder

↑ Innhold
Arkiv
  • Jan Allan («Goldfinch»): rapport til Forsvarets Overkommando IV, London, Stockholm 27. april 1944, om planen for å få Tor Stenersen ut av Akershus (Norges Hjemmefrontmuseum)
  • SOE-personalmappe for Tor Stenersen (The National Archives HS 9/1413/4), bl.a. oversatt dødsmelding fra Oslo skifterett 26. mai 1944. Fotografert av Robert Pearson.
Bøker
  • Jan Christensen: Oslogjengen. Europas beste sabotørgruppe (2005), kap. 19 «Forløper for Oslogjengen», s. 151–157, og omtalen av 1942 (Birger Fjeldstads dagbok)
  • Ragnar Ulstein om marsjen fra Ålesund til Silda 1942 (gjengitt i Oslogjengen)
Tilknyttede artikler

Her finner du Stenersen ellers