Siegfried Wolfgang Fehmer ble født i München i 1911 av tyskbaltiske foreldre fra Latvia. Han studerte jus i Berlin og ble ferdig i 1933. Allerede som 19-åring, 1. januar 1930, meldte han seg inn i nazipartiet. I oktober 1934 begynte han i Gestapo, først i avdelingen for kommunistisk virksomhet. I 1934 giftet han seg med Anni Wille.
Fehmer har selv beskrevet ankomsten i manuskriptet han skrev i fangenskap. En samletransport på rundt 200 mann fra Sicherheitspolizei og SD reiste fra Berlin 25. april 1940, via København og Aalborg. Om morgenen 29. april ble de fløyet til Fornebu med rundt 14 Ju 52-transportfly. Samme kveld, på idrettsplassen bak Blindern studenthjem, ble de fordelt på kommandoene rundt om i landet.
Fehmer ble i Oslo. Han lærte seg godt norsk, var atletisk og kunne virke sjarmerende — og han ble sittende i Gestapos avdeling IV på Victoria Terrasse helt til kapitulasjonen. Ifølge hans egen oversikt ledet han Milorg-avdelingen (IV 1 b) fra april til juni 1944 og kontraspionasjen (IV 2 b) til juli 1944. Fra oktober 1944 var han nestleder for hele avdeling IV, og i 1945 sjef for den.
Fehmer kom tidlig borti Max Manus. Da Manus forsvant fra Ullevål sykehus i mars 1941, kalte Fehmer det i sin forklaring etter krigen en «bortføring» av fangen, og la skylden på legene, «særlig den ledende legen dr. Karl Semb». Samme år løslot han en major Helseth mot æresord, til tross for at Helseth var «betydelig belastet» i det Fehmer kalte «Manus-Delphin-saken». Helseth flyktet kort etter fra Norge. Les om rømningen fra Ullevål.
I manuskriptet beskriver Fehmer hvordan han flere ganger var nær ved å ta Gunnar Sønsteby. Han kjente ham først bare under dekknavnet «Broch» og nummeret «24». Gjennom avhør av en fange fant han telefonnummeret til en av Sønstebys dekkleiligheter, men da Gestapo slo til, var Sønsteby borte. Hos en enke i Oslo kom de «nettopp natten etter» at han hadde forlatt stedet.
Fehmer sendte også en norsk agent inn mot Sønstebys kontaktmann, med et møte på Majorstua. Han lot møtet være uovervåket, fordi han «visste av erfaring» at motstandsbevegelsen ville dekke det. Ut fra agentens beskrivelse av en ung mann som kom til og lyttet, konkluderte Fehmer at det var Sønsteby selv. Ved en felle i Bogstadveien 53 A var Sønsteby, ifølge Fehmer, på vei inn i huset akkurat idet kontaktmannen hans flyktet ned trappen.
Fehmer innrømmer selv at han aldri fikk tak i ham. Les også Nr. 24 i fella.
Fehmer går igjen i flere av sakene på denne nettsiden:
- Plasskafeen, 13. november 1944. Ifølge Emil Clemens ledet Fehmer og Richard Bruns aksjonen da Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen gikk i fellen. Finn Kaas forklarte at han selv hentet Fehmer til kafeen etter skuddvekslingen. Les mer
- Forhøret av Tallaksen. Hubert Lennertz forklarte at Fehmer selv forhørte den sårede Tallaksen på Victoria Terrasse i slutten av november 1944, og at Fehmer ga ordre om at Tallaksen skulle føres som ukjent etter at han døde i cellen på Akershus.
- Halle-arrestasjonen, 14. november 1944. Egil Halle skrev i 1945 at han og kona ble arrestert av Fehmer, Finn Kaas og «en Vogt». Les mer
- Gabels gate 48, 4. desember 1944. Etter likvidasjonsforsøket på Kaas og Voigt ble Arvid og Per Anker Nilssen kjørt til Victoria Terrasse og forklarte seg for en tysker de trodde var Fehmer selv. Les mer
- Bygdøy allé 117, 4. april 1945. Fehmer forhørte selv sjåføren som ledet Sipo til Alf Borgens leilighet, der Olav Ringdal og Roy Nilsen ble skutt. I samme forklaring nevner han «UK-mannen Thalaksen». Les mer
Fehmer ledet mange forhør selv. Han lot ofte andre utføre mishandlingen, men utsatte også selv fanger for grov tortur. Retten fant ham skyldig i 20 tilfeller. Kollegaen Emil Clemens forklarte i 1945 at det eneste torturtilfellet han selv kjente til på Victoria Terrasse, var Fehmers eget forhør av direktør Schjelderup ved Christiania Spigerverk. Fehmer har også selv innrømmet å ha torturert Schjelderup.
Ved kapitulasjonen forsøkte Fehmer å komme seg til Sverige og gå i dekning blant vanlige tyske soldater. Han ble pågrepet av britisk etterretning i juni 1945 og satt deretter nesten tre år på Akershus festning. Der skrev han i 1946 manuskriptet Meine Tätigkeit bei der geheimen Staatspolizei — «Min virksomhet i det hemmelige statspolitiet».
Eidsivating lagmannsrett dømte ham til døden 27. juni 1947 for krigsforbrytelser, blant annet 20 tilfeller av tortur. Høyesterett stadfestet dommen 24. februar 1948; to dommere ville gi ham livsvarig fengsel. Siegfried Wolfgang Fehmer ble skutt på Akershus festning 16. mars 1948, 37 år gammel.
- Siegfried Wolfgang Fehmer: Meine Tätigkeit bei der geheimen Staatspolizei. Erlebnisse, Erfahrungen, Erkenntnisse, bind 2, Oslo 1946 (Nasjonalbiblioteket), s. 135, 197–200
- Siegfried Wolfgang Fehmer: «Lebenslauf und Tätigkeit in Norwegen» og redegjørelse om «verschärfte Vernehmung», juni 1945, i landssviksaken mot ham (O.Pk.V.J. 1654/46-47)
- Forklaring fra Siegfried Wolfgang Fehmer, landssvikavdelingen ved Oslo politikammer (avskrift mottatt 12. oktober 1945), i saken mot Emil Clemens (O.Pk.V 12019/45)
- Avhør av Emil Clemens (juli 1945) og Hubert Lennertz (8. november 1945), O.Pk.V 12019/45
- Finn Knutinge Kaas' forklaring 19. juni 1945, O.Pk.V J.sak 6123/45
- Egil Halles spørreskjema for tidligere politiske fanger, 1945 (Nasjonalarkivet, AV/RA-S-1560/L/L0005)
- Norsk Wikipedia og tysk Wikipedia: «Siegfried Fehmer» (bygger blant annet på Berit Nøkleby i Norsk biografisk leksikon og Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende, 1986)