I Max Manus' eget memoarene, seriert i Stiftstidende i 1959, bruker han bare én setning for å presentere henne — men den er nok: «Vi bodde hos alle tiders mest fremragende dekningsvertinne, fru Øynebråten, Frichs gate 2.»
Leiligheten i Frichs gate 2 var i praksis et fast tilholdssted for Manus, Roy Nilsen og andre fra gjengen. Her møttes de, tok pauser mellom aksjonene, og kom «litt uventet» når situasjonen krevde det. Øynebråten tok dem imot hver gang uten å nøle.
Mens mannen hennes var sendt som offiser til Tyskland, drev hun leiligheten alene og arbeidet i Storebrand. Utad var hverdagen normal. Innendørs husket hun noen av Norges mest ettersøkte menn.
- «Alle tiders mest fremragende dekningsvertinne»
- «Roy og jeg kjørte opp til fru Øynebråten, hvor vi kom litt uventet»
- «Ivar, Roy og jeg gikk hjem til fru Øynebråten og knakk en flaske konjakk»
- «Lørdag møttes vi i leiligheten til fru Øynebråten»
Sitatene fra memoarserien viser at Frichs gate 2 var mye mer enn et nødskjul — det var et fast samlingspunkt. Gjengen feiret romhelgen der, planla aksjoner, skjulte seg etter operasjoner og hentet seg inn mellom farene.
Da Manus fryktet at en av de andre hadde blitt tatt og visste for mye, var det Øynebråtens adresse som stod i fare: «Hun kjente min adresse hos fru Øynebråten. Hun visste likeledes om Alfs leilighet i Bygdø Allé 117.» Øynebråten måtte på et tidspunkt selv gå i dekning da faren ble for stor.
At hun holdt ut gjennom dette, og at ingen av mennene ble tatt hos henne, er i seg selv en bragd.
Borghild Øynebråten levde til februar 1990. Hun ble bisatt i Vestre Krematorium, Gamle kapell, 8. februar 1990 — i relativt stille former, slik hun hadde levd under krigen. Noen av krigens mest avgjørende støttespillere etterlot seg ingen medaljer, bare minner i memoarene til mennene de reddet.