Person · Støttespiller

Roy Nilsen

Roy Nilsen hører til blant de motstandsmennene som kom inn i Oslogjengens arbeid i krigens siste og mest intense fase. Han var en av dem som tok over og førte arbeidet videre etter tapet av Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen.

Roy Nilsen, som i enkelte samtidige og etterkrigs kilder også skrives Roy Nielsen, ble født i Oslo i 1916 av foreldrene Christian og Signe Nilsen. Han giftet seg med Helene Næss i 1941. Da krigen kom, arbeidet han som lagerarbeider. Før han ble kjent som motstandsmann, var han aktiv amatørbokser i Fagforeningenes IF. Han beskrives som en stor og kraftig mann, omkring 190 centimeter høy, med mørkt hår og blå øyne.

Roy Nilsen ble knyttet til Milorg og tilhørte Milorg distrikt 13. Han ble senere en del av kretsen rundt Max Manus og Oslogjengen. Etter at Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen ble lurt i fellen på Plasskafeen, kom Roy inn som en viktig mann i det videre arbeidet og ble av Max Manus regnet som en slags erstatter for Gregers Gram. Han hadde ikke bare en rolle i operative aksjoner, men deltok også i det illegale arbeidet, blant annet i distribusjon av illegale publikasjoner.

Roy Nilsen var med på flere viktige sabotasjeaksjoner i krigens siste fase. Han deltok i sabotasjeaksjonen mot Oslo Sporveiers verksteder og bussgarasje 14. august 1944, der 25 Messerschmitt-jagerfly, 150 flymotorer og et stort reservedelslager ble ødelagt. Han var også sammen med Max Manus med på senkingen av det tyske troppetransportskipet Donau i januar 1945, da det ble festet tidsinnstilte sprengladninger under skipet før det senere eksploderte ved Drøbak og ble satt på grunn. Gjennom dette arbeidet ble Roy Nilsen en av dem som deltok i noen av de mest kjente aksjonene Oslogjengen stod bak mot slutten av krigen.

Vinteren 1945 var leiligheten til Alf Borgen i Bygdøy allé 117 blitt et av Derby-organisasjonens viktigste arbeidssteder. Leiligheten var full av propaganda, våpen og limpets. Max Manus hadde forbudt Alf å ligge der om natten, men «Roy, Olav og Alf pleide å spise der om dagen», skriver han i Det blir alvor.

Tidlig i april 1945 ble Alf Borgens sjåfør stanset i en tysk bilrazzia ved Grefsen-sanatoriet. Siegfried Fehmer forklarte i avhør etter krigen at han selv forhørte sjåføren på Victoria Terrasse — og at sjåføren fortalte om Borgen, om leiligheten i Bygdøy allé 117, og om en ung, «ualminnelig høy mann» med dekknavnet «Røy». Sipo satte vakt i leiligheten, overrumplet husholdersken Gerda da hun kom, og lyttet på telefonen.

4. april 1945 kom Olav Ringdal jr. til leiligheten og låste seg inn med egen nøkkel. Roy kom omkring en halv time senere. Begge ble skutt. Hva som skjedde i trappen, forteller de to sidene ulikt:

Max Manus skrev i 1946 at Olav hadde åpnet døren og gått inn i gangen, og ble skutt ned «uten en sjanse til å forsvare seg». Roy «hadde luktet faren og løpt noen skritt ned», men møtte tyskerne. «Kaldt mord», skriver Manus.

Siegfried Fehmer forklarte i avhør i 1945 at vaktene var nervøse og «sprang frem for tidlig», slik at Ringdal rakk ut i trappen igjen og forsøkte å flykte — og at de to tyske politibetjentene da «måtte» skyte. Roy skal ha ringt på, men tatt oppstilling i trappen «med hånden i lommen på pistolen og ferdig til å skyte eller til å flykte». Da døren ble revet opp, sprang han ned trappen, og ble dødelig såret.

Samme dag rykket Sipo ut mot andre adresser sjåføren hadde oppgitt. Samtidig ble huset til Kolbein Lauring på Ljan omringet, og Lauring måtte skyte seg ut. Roy Nilsen ble 29 år gammel — 35 dager før freden.

  • Max Manus: Det blir alvor, 1946
  • Forklaring fra Siegfried Wolfgang Fehmer, landssvikavdelingen ved Oslo politikammer (avskrift mottatt 12. oktober 1945), i saken mot Emil Clemens (O.Pk.V 12019/45)

Fra Roy Nilsens bisettelse ble det fortalt om en gripende og ualminnelig vakker sørgehøytidelighet i Det nye krematorium, da sjåfør Roy Nielsens urne ble bisatt. Roy Nielsen tilhørte hjemmestyrkene og ble skutt av tyskerne under utførelsen av sine oppgaver. En tropp av hjemmestyrkene sto oppstilt utenfor kapellet og dannet også æresvakt ved katafalken og langs midtgangene i krematoriet. En mengde vakre kranser, derav mange med bånd i norske farger, dekket gulvet omkring katafalken hvor urnen var plassert på et stort norsk flagg.

Høytideligheten ble åpnet med strykemusikk, Bach-Gounods «Ave Maria», hvoretter koret sang «Den store, hvite flokk». Talen ved båren ble holdt av pastor Leiv Aalen fra Frogner, og etter talen sang sørgeskaren unisont «Alltid freidig når du går». Det ble lagt ned en rekke kranser fra familien og fra Hjemmestyrkenes ledelse og kameratene i samme. Høytideligheten i kapellet ble avsluttet ved at en trio spilte «Siste reis» av Alnæs. Urnen ble deretter ført ut til Vestre Gravlund og gravsatt der. Det var gripende øyeblikk da koret og sørgeskaren før og etter jordfestelsen sang et vers av fedrelandssalmen.

Roy Nilsen hører til blant de motstandsmennene som kom inn i Oslogjengens arbeid i krigens siste og mest intense fase. Han var en av dem som tok over og førte arbeidet videre etter tapet av Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen. Hans innsats i sabotasjeaksjoner og illegalt arbeid gjorde ham til en viktig del av motstanden i Oslo, og hans død i april 1945 viser hvor farlig situasjonen var for Oslogjengen helt frem til de siste ukene før freden.