Innhold
- 01Innledning
- 02Krigen begynner — Hamar og motstandsarbeid
- 03Opplæring og Operasjon Mardonius
- 04Operasjon Bundle og Oslogjengen
- 05Operasjon Derby — psykologisk krigføring
- 06Plasskaféen — 13. november 1944
- 07Slik fikk Manus vite det
- 08Bisettelse og ettermæle
- 09Kilder
01Innledning
↑ Innhold
Gregers Winther Wulfsberg Gram ble født 15. desember 1917 i Vestre Aker og vokste opp på Heggeli i Oslo. Han var sønnesønn av Gregers Gram (1846–1929), Norges statsminister i Stockholm i to perioder under unionstiden med Sverige. Faren Harald Gram var byfogd i Oslo — og under krigen en sentral figur i den hemmelige motstandsgruppen 2A samt leder av Idrettskontoret ved den norske legasjonen i Stockholm.
Gregers tok studentereksamen i 1938 fra Ullern videregående, var styremedlem i Ullern Unge Høyre og formann i Veststrøket distriktsforening. Utenfor politikken var han aktiv idrettsmann i Sportsklubben Njård, der han var formann i 1938 og 1939. Han studerte jus ved Universitetet i Oslo da invasjonen kom i april 1940.
02Krigen begynner — Hamar og motstandsarbeid
↑ InnholdI kampene rundt Hamar i 1940 deltok Gram som infanterist. Deretter kastet han seg tidlig inn i motstandsarbeidet i det okkuperte Norge. 24. mars 1941 nådde han Sverige — men derfra tok veien til Storbritannia en uvanlig omvei.
28. mai 1941 forlot han Stockholm med Blindheims party — «Verden rundt»-ruten som var den eneste farbare veien til frihetens side i den perioden. Via Sovjet unionen, Persia og India ankom han til slutt Storbritannia. Reisen tok 151 dager. 1. desember 1941 ble han offisielt innrullert i Kompani Linge.
03Opplæring og Operasjon Mardonius
↑ InnholdGram gjennomgikk opplæring ved STS 3, 23 og 26 — spesialkurs i sabotasje, propaganda og feltarbeid. I Storbritannia fikk han også opplæring i propagandavirksomhet i okkuperte områder.
12. mars 1943 ble Gregers og Max Manus sluppet i fallskjerm øst for Oslo for å gjennomføre operasjon Mardonius — et angrep på tysk skipstrafikk i Oslo havn med limpetminer fra kano. Like etter landingen fikk Manus alvorlig lungebetennelse. Det var Gram som holdt operasjonen i live: han pleide Manus, bygget opp nettverket av lokalkontakter, og gjennomførte risikable turer til Oslo alene — Manus var for godt kjent i østkanten til å ferdes fritt. Natt til 28. april 1943 angrep de to skip. Gram angrep Ortelsburg «innen steinkast fra et fiendtlig patruljefartøy» — Ortelsburg sank og er trolig totalvrak. I alt tre fartøy ble rammet. Gram og Manus returnerte til Storbritannia 24. mai via Sverige.
For Mardonius mottok Gregers Gram Krigskorset med sverd i 1943 og ble tildelt britisk Military Medal for sin særegne innsats da Manus var sengeliggende. Den norske regjeringen samtykket 18. oktober 1943, og War Office meldte at kongen hadde godkjent «M.M. Corporal Gregers Gram». Medaljen ble sendt til Lord Selborne i Ministry of Economic Warfare 26. januar 1944.
Manus skriver at han traff Gram igjen på Forest Lodge. De hadde tatt farvel i Stockholm da Manus reiste til Finland, og Gram ble igjen for å få tillatelse til å dra hjem til Norge etter noen viktige papirer som var plukket opp etter at «Blücher» gikk ned. Det ble bare «sommel og tull», og Gram reiste til slutt samme vei som de andre, gjennom Russland, som kom i krig med Tyskland mens han var der. Manus skriver at Gram «hadde en egen evne til å spre godt humør rundt seg», og at da han senere ble skutt i kamp mot Gestapo, «var det slutt på alt som het moro». Gram ble instruktør ved propagandaskolen, og Manus kaller ham «uten sammenligning den beste elev Propaganda-skolen har hatt». Gram var også blant de åtte nordmennene på Finish-skolen i Sør-England.
04Operasjon Bundle og Oslogjengen
↑ InnholdOktober 1943 ble Gregers, sammen med Max Manus og flere andre, sluppet i fallskjerm over Østmarka som del av operasjon Bundle — nok en gang med mål om å sabotere tyske skip i Oslo havn. Vaktholdet var kraftig skjerpet etter Mardonius. Mange forsøk mislyktes. 23. februar 1944 lyktes det: et tysk patruljefartøy på 780 tonn ble senket ved Honnørbrygga.
Fra 1. juli 1944 ble Gram formelt utskrevet som fenrik. I løpet av 1944 var han fullt integrert i Oslogjengens aksjoner: 18. mai deltok han i sprengningen av Arbeidskontoret i Akersgata 55 for å ødelegge kartotekene og torpedere Quisling-regjeringens planer om å tvangsutskrive tre årsklasser til arbeidstjeneste. 12. oktober deltok han i sprengningen av oljelageret på Sørenga — 200 000 liter olje ble ødelagt. Ifølge Sønsteby i det britiske avhøret 2. juli 1945 ble Gram og Tallaksen i august 1944 stanset i en kontroll med falske statspolitikort – men kortene så så ekte ut at begge ble sluppet nesten med en gang.
05Operasjon Derby — psykologisk krigføring
↑ InnholdFra januar 1944 ledet Gram og Max Manus operasjon Derby — en kampanje for psykologisk krigføring rettet mot tyske soldater i Oslo. De produserte og spredte propaganda designet for å så tvil, demoralisere og oppfordre til desertering. Det var et annet slag enn dynamitt — men like bevisst og like farlig å drive med.
Manus skriver at Gram var instruktør ved propagandaskolen i England, og at han «uten sammenligning» var den beste eleven skolen hadde hatt, selv blant alle nasjonene som hadde vært representert der. Skolen lærte at en plakat skulle lages, hvordan en illegal avis skulle legges an, å fotografere og fremkalle dokumenter, å sette og trykke i små, hemmelige trykkerier og å snakke inn plater. Planen var et propagandaapparat i Norge for å rettlede de illegale avisene og skaffe dem trykkmateriell og nyheter utenfra.
Da Manus kom tilbake fra Stockholm, hadde Gram utgitt en liten tysk avis, som Manus kaller «Beobachten» og «Im Westen nichts Neues». De to bestemte seg for å gå inn for to oppgaver: propaganda og skipssabotasje, i stor grad på egen hånd, siden London ikke viste interesse for planene deres. Propagandaen var «black propaganda», det tyskerne kalte løgnpropaganda: antinazistiske brosjyrer, flyveblader og plakater fra den tyske seksjonen i Stockholm, og falske, kompromitterende dokumenter som ble smuglet inn i de tyske hovedkvarterene og «glemt» på et kontor. Manus skriver at forvirringen blant tyskerne kunne bli stor. Han nevner også plakatene med kong Håkons bilde og ordet «velkommen», som kom i flere tusen dagen før kongens fødselsdag. Roy Nilsen fikk mobilisert nok gutter til at hele byen ble «oversmurt». Det var Grams, Onkels og Tantes idé.
Derby fikk sitt egentlige omfang etter Grams død. Manus skriver at navnet Derby var Grams og hans propagandaorganisasjon, i motsetning til sabotasjeorganisasjonen Bundle. Etter 13. november 1944 bygde han den videre sammen med Olav Ringdal, Alf Borgen, Kolbein Lauring, James Lorentzen og Roy Nilsen, som hadde hvert sitt nummer, D. 1 til D. 5. En skisse datert 13. mars 1945, som han sendte til London, viser 490 mann fordelt på lag over Oslo, Sarpsborg, Fredrikstad, Moss og Drammen, i tillegg til folk som arbeidet med etterretning blant tyskerne og transportruter til Sverige. For å beskytte dem brukte de «cut outs» og «post boxes», slik at ingen kjente mer enn de måtte. Derby sendte ut «Håndslag» og «Det frie Norge», og Grams far, byfogd Harald Gram, hadde vært med på å starte «Håndslag» i Stockholm. Etter Roys og Olavs død 4. april 1945 var Derby, skriver Manus, «ferdig», men han fikk organisasjonen på bena igjen.
Les mer om organisasjonen på siden om Operasjon Derby.
06Plasskaféen — 13. november 1944
↑ InnholdSom en del av Derby-operasjonen skulle Gram og Johan Edvard Tallaksen møte noen antatte tyske desertører på Plasskaféen i Markveien 35 ved Olaf Ryes plass. Det var blitt en felle: desertørene var tatt, og Sipo brukte dem som lokkemat. Gram ble truffet i høyre side av brystet av den tyske Sipo-mannen Rudolf Schubert, idet han grep etter pistolen i baklommen. Han ble kjørt til det tyske krigslasarettet på Sinsen. Om han døde allerede på stedet eller først på lasarettet, vet vi ikke sikkert. Tallaksen ble skutt i kjeven, såret og tatt til fange.
Gregers Gram var 26 år gammel.
Arkivene fra landssviksakene etter krigen forteller også om et privat forhold Gregers Gram hadde til en gift kvinne i kretsen rundt gjengen — et forhold som ble kjent for Gestapo samme natt som han døde. Av hensyn til de berørte og deres etterkommere navngir vi henne ikke.
Hele historien om bakholdet og omstendighetene rundt det er dokumentert i historien om Plasskaféen.
07Slik fikk Manus vite det
↑ InnholdMax Manus var i Sverige da Gram ble drept. Han var på vei tilbake til Norge med Andreas Aubert, Henrik Hop og Olav Thyvold da en av vaktene ved grensestasjonen i Töcksfors sa at det var telefon til ham. I røret hørte han Tikken Manus, kalt «Tante», gråte så hun ikke klarte å si navnet. Manus ropte «Karl Johan?» inn i røret. Gram var hennes yndlingsgutt. Gruppen ble sendt tilbake til Stockholm, og der kom et telegram: «Karl Johan og Finn arrestert 13. november». Karl Johan var Grams dekknavn, og Finn var Tallaksen. Så kom det neste: Gregers var død, Tallak såret, Egil og Vesla arrestert.
Manus fikk vite hva som hadde skjedd av Olav Ringdal jr., som kom over grensen. Ifølge ham hadde Tallaksen i Drammen blitt introdusert av Milorg for to tyskere som kalte seg desertører og kommunister, og som påsto at de hadde drevet sabotasje, blant annet på Kjeller. Gram ville møte dem på Plasskaféen og mente at han kunne bruke dem i propagandaarbeidet. Han hadde en aning om at det kunne være en felle, men nektet å ta med flere, siden det bare ville gi flere drepte om de var provokatører. Siegfried Fehmer fortalte Manus etter krigen at det hele var en provokasjon iscenesatt fra Victoria Terrasse.
Om selve skuddvekslingen gir Manus en annen fremstilling enn den ovenfor, og han gjengir den fra andre: fem mann kastet seg over Gram og Tallaksen, de veltet bordet og trakk pistolene, og to tyskere gikk i gulvet, men Gram fikk et skudd gjennom halsen og ett gjennom brystet. Manus skriver at Gram skal ha forsøkt å sprenge seg selv og tyskerne med en håndgranat, men ikke fått ut splinten før han døde. Det er ikke en førstehåndskilde, og vi har ingen annen kilde på granaten. Tallaksen tok sitt liv i cellen etter et forhør, skriver Manus, og han kaller ham en av de «beskjedne helter» som hatet medaljer og heltedyrkelse.
Gram skrev et siste brev til Manus. Han hadde holdt på å bli tatt dagen før, og baby-torpedoen fungerte endelig, med en selvstartermotor fra en bil. Han og Roy Nilsen hadde gjort to forsøk. Torpedoen hadde eksplodert, og den historien ville han fortelle når Manus kom hjem, så de kunne le sammen av den. Roy fortalte den etterpå. Ved første forsøk i Bundefjorden skar torpedoen en stor bue og kom fossende inn mot land, akkurat der Gram og Roy sto, og de måtte løpe for livet med 20 kilo plastikk i hælene. Den eksploderte ikke og lå og skvalpet ved stranden neste morgen. Ved andre forsøk gikk den rett mot en robåt som var målet, støtte mot den og forsvant mot Katten, der den eksploderte.
08Bisettelse og ettermæle
↑ InnholdTyskerne kremerte Gram, og familien fikk urnen etter krigen. Dødsannonsen, datert Heggeli 26. juli 1945, var undertegnet av foreldrene Ingrid og Harald Gram, Peter og Eva Meyer, Sofie og Andreas Rygg og Antoinette Gram. Bisettelsen fant sted 1. august 1945 i Det nye krematorium. Urnen hvilte på et norsk flagg. Kranser fra Forsvarets Overkommando, Kompani Linge, motstandsmiljøet og Sportsklubben Njård fylte rommet. Sokneprest Olaf Strømme forrettet og «tegnet et meget vakkert bilde av den unge Gregers Gram, som ble revet bort i kampen for sitt eget land.» Musikken var Griegs «Ved Rondane».
Post mortem ble Gram tildelt sverd nr. 2 til Krigskorset i 1947 — Krigskorset med to sverd. Fra britene hadde han Military Medal for Mardonius.
I 1994, på 50-årsdagen for bakholdet, ble en portrettbyste av Gram avduket ved Njårdhallen på Makrellbekken i Oslo, utført av kunstneren Nina Sundbye og avduket av Max Manus og Gunnar Sønsteby. Gregers Grams vei på Ullernåsen bærer hans navn. Kull Gram ved Krigsskolen er oppkalt etter ham. I Max Manus-filmen fra 2008 ble han spilt av Nicolai Cleve Broch.
Faren Harald Gram — byfogden som viet Max og Tikken Manus etter krigen — overlevde selv okkupasjonen som sentral figur i den hemmelige motstandsgruppen 2A.
09Kilder
↑ Innhold- SOE-mappen for Max Manus (TNA, 22666/A): War Office-meldingen om at kongen har godkjent M.C. til Manus og M.M. til Gram, og oversendelsen av insigniene 26.1.1944. Fotografert av Robert Pearson.
- Interrogation of Capt. Gunnar Sønsteby, 2. juli 1945 (The National Archives, HS 2/137) – om statspolitikortene
- Sosialdepartementet, Våre falne: personmappe Gregers Gram (Nasjonalarkivet, AV/RA-S-1708/E/Ee/Eeb/L0053) – dødsannonsen 26.7.1945 og bisettelsen 1.8.1945
- Max Manus: Det vil helst gå godt (1945), s. 132–134 og 156: gjensynet på Forest Lodge, reisen via Russland og propagandaskolen
- Max Manus: Det vil helst gå godt (1945) s. 157–158 og Det blir alvor (1946) s. 10–11, 90–91, 121–122 og 164–165: propagandaskolen, Derby før og etter Grams død
- Max Manus: Det blir alvor (1946), s. 106–115 og 118–121: beskjeden i Töcksfors, Olav Ringdals beretning om Plasskaféen, Grams siste brev og baby-torpedoen












